Kl 08.06 får jeg en mail av koordinatoren vår i Jerusalem (som egentlig har tatt seg en fortjent ferie i Italia), "I know i am not suppose to work, but this is a pretty serious incident...". Israelske bosettere hadde tatt seg ned til tettstedet Huwara om natten, kræsjet inn i en bil, satt fyr på to biler, og tagget på en moské (skjeldsord og david sternen blant annet). "And please be alert as it seems that the settlers aound the Nablus area are increaing their activities". Vi fikk avtalt et møte med en annen organisasjon som er plassert der og ringte sjåføren vår. 2 personer ble værende igjen i huset, mens jeg og et team-medlem dro med de to universitets-gjestene.
Vi kom oss et par hundre meter nedover veien før vi ble møtt av disse herrene.
Cowboys. Israelske cowboyer. Hva i all verden gjorde de midt ute på landet her!? Jeg skjønte med en gang hva som var på gang her, og det samme gjorde sjåføren vår. Det var unødvendig å snakke; han stoppet, jeg hoppet ut, team-medlemmet mitt forklarte gjestene våre hva som skjedde nå, hva vi skulle gjøre og hva som kunne skje. "Shalom!", svarte de til mitt vink. "Shalom". Jeg tok et raskt overblikk og talte de, 12 menn på 12 hester. De kom fra sør og stod nå i et kryss der veien fra øvre delen til nedre delen av Yanoun krysset veien de kom på. Våpen? Jo, det hadde de, men ikke like åpenlyst som de bosetterene som bor i området. Nå...hvordan skulle jeg klare å fortsette og holde en samtale, de virket ikke særlig ivrige på å prate.
Det var klart fra første blikk at vi begge visste hva hverandre gjorde her og at vi begge var klar over at vi var litt på gjyngende grunn. De har israelsk lov i ryggen, vi har internasjonal lov i ryggen (men ikke på alle punkter), men her ute føler man ikke akkurat at internasjonale lover og regler står og backer deg opp... Jeg pratet, de pratet. Innimellom "oversatte" en av mennene og alle lo (jeg vil ikke gjengi hva vi i ettertid ble fortalt at de sa, men hyggelig ord var det ikke). Etter litt mer småprat så spurte de meg om hva jeg gjorde her, er du turist kanskje!? Etter latteren hadde lagt seg puttet jeg på et høflig smil og fortalte at jeg bor sammen med noen andre i øvre delen av landsbyen. Latteren brøt ut igjen. "Er det noen flere hus ledige, kanskje vi kan leie der?". Jeg tilføyde en høflig latter til det høflige smilet og sa at det var dessverre ingen hus ledige. Mens team-medlemmet mitt hadde spurt om å få ta noen bilder av disse flotte hestene så spurte jeg de til slutt om retningen de skulle i. De skulle rett frem. Et sekunds lettelse, før jeg så at de svingte til høyre og opp veien til landsbyen.
Fra dette punktet er det standard-rutiner. Jeg ringer de jeg skal, forteller hva som er skjedd, og legger en plan med teamet. Så får jeg øye på en ICRC-bil (Internasjonale Røde Kors-komiteen) i retningen der mennene kom fra, som sakte beveger seg mot oss. De stopper og vi utveksler informasjon. De hadde fulgt etter de en stund da de tilfeldigvis hadde vært i området og sett de. De ringte folk, vi ringte folk. Nå hadde alle som skulle få beskjed fått beskjed, og den øvre delen av landsbyen var varslet.
Soldater kom på stedet etter at ICRC hadde ringt i det de hadde observert mennene og hestene.
Etter litt konkluderte vi med at soldatene ikke kom til å gjøre noe, og satt oss i bilen på vei oppover til huset vårt og de andre i landsbyen. Vi visste at ICRC ble stående med soldatene og har on-duty nummeret deres på telefonene våre, og fortsatte med jobben vår organisasjon er her for.
Oppe i landsbyen så vi Rashed og resten av teamet stå og holde øye med de israelske mennene. Medical Relief og Care var tilfeldigvis til stedet og sammen ble vi stående og se på hvordan mennene red over jordene, oppover bakken, forbi husene og videre oppover åsen. Begge parter holdt øye med hverandre, og ingen sa så mye. Jeg så hvordan Rashed (ordføreren) stod, tennene bitt hardt sammen, det alltid-like-vennlige smilet var borte, og øynene flakket innimellom bort på barna som stod i dørkarmen og fulgte med. Da vi ikke kunne se hestene lengre pustet vi lettet ut og gikk oppover mot huset mens praten gikk. Rashed hevet skulderene, smilte kort, og senket skuldrene igjen, "kom, nå tror jeg vi må ha litt te".
For hver dag som går hører vi om flere hendelser i landsbyene og tettstedene rundt oss, det har bare økt siden vi kom hit. Alle venter på at det skal skje mer, og her i Yanoun er det kjent at internasjonale er til stedet 24 timer i døgnet, men det betyr ikke at man ikke kan komme inn i landsbyen og skremme, og å vise at den ikke er glemt. Senere på kvelden kom israelske bosettere med bil og kjørte rundt mellom husene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar