Smågodtpause

I dag er det 2 dager siden jeg sist var her inne og skrev. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive mer, men akkurat nå trenger jeg en liten pause. Har hatt 2 fridager nå, men det er aldri ordentlig fri, alltid noe å gjøre. Så jeg har valgt å legge bloggingen her til side frem til i morgen.

Håper dere alle har en super sommer, jeg hører at det ikke bare er her gradestokken stiger over 40 grader!?

Vi snakkes senere.

På vei tilbake gjennom vestbredden.

En gjeter spiller fløyte for sine sauer.

En lang dag har gått forbi. Jeg sitter i minibussen på vei tilbake til Yanoun, sliten etter delegasjonen i Hebron. Solen er på vei ned og sender sine siste stråler utover landskapet som passerer oss. Det er vakkert. Dette landet de kjemper sånn om, det er utrolig vakkert. Det er noe magisk ved det. All historien som ligger rundt hver eneste sving og alle menneskene som er knyttet sammen av dette landet.

Bilen svinger seg gjennom landskapet på nye, flotte veier, til lyden av bønneropet som høres hver gang vi passerer et tettsted. De ligger nærme hverandre og tilslutt blir lyden tatt over av bønneropet på radioen; en rolig, vuggende stemme følger oss videre på turen. Ved siden av oss ser vi en gjeter som spiller fløyte for flokken sin, og jeg må nesten klype meg armen for å se om jeg fremdeles er våken. Det er så fredelig, og selv om jeg er sliten føles det godt å sitte på bussen, her får man ikke gjort så mye. Man kan bare sitte der, se ut og ta inn lydene rundt seg.

Soldater stopper oss flere ganger på vei opp, spør etter pass og papirer fra oss og palestinerne. Vi får ikke glemme at vi er i et konfliktområde. Vi kjører forbi biler som er blitt stoppet, familier som står utenfor på rekke og venter på at soldatene skal bestemme seg. En mor sitter inni bilen med babyen sin på fanget og tre barn i baksetet mens faren blir brakt inn i et avhørs-rom. Køene er lange og trafikken går sakte. Men det er noe rolig over det, kanskje er det fordi alle er trøtte og slitne. Til og med soldatene virker slitne.

Nå er vi snart hjemme, kun en liten biltur fra kontrollposten og opp til Yanoun. Etter et litt ubehagelig møte med to bosettere mens vi venter på sjåføren vår, er vi på plass i bilen og tyve minuttere senere hviler jeg hodet på puten min.

Hebron next.

Nå er jeg på vei til Ramallah og så senere Hebron der jeg og en kollega har en delegasjon i morgen. Skriver mer senere, et innlegg om Ramallah kommer i kveld, - en spennende by både politisk og kulturelt.

Masalame
(Hadet, gå i fred..)

Spennende fotoprosjekt + tåregass på vei hjem

To søte jenter som var veldig nysgjerige på hva vi holdt på med inni fotobutikken.

I dag har jeg vært i Ramallah for å gjøre klar et prosjekt jeg har på gang. Har et godt team med meg i sommer som var like tent på ideen som jeg håpet de ville bli og jeg tror prosjektet kan bli ganske bra. Mer informasjon om det kommer senere.

I minibussen på vei ut av buss-stasjonen begynte vi plutselig alle å hoste. Det svidde i halsen og øynene, og ingen skjønte hva som skjedde. Sjåføren og mannen som satt fremst snudde seg frenetisk og lukket alle vinduene mens de brukte lommetørkler til å dekke munn og nese. Det var noe merkelig kjent ved denne følelsen, hostingen og sviingen; tåregass. Midt i sentrumsgatene var det altså tåregass. Trafikken og livet utenfor fortsatte som normalt i rushtiden i det vi kjørte avgårde, så vi vet ikke hva som skjedde. Og vi vil antakelig ikke finne det ut heller. Hvis det ikke var noe stort så havner det nok ikke i nyhetene. Men merkelig var det. Midt i sentrum, i de travleste gatene i dét alle skal hjem fra jobb.

500 kroner i bot fordi 2 utenlandske jenter satt i bussen

Bildene er tatt rett etter kontrollposten, før militærbilen foran oss stopper.

Ble stoppet igjen i dag, på vei tilbake fra Nablus. Vi kjørte gjennom en kontrollpost, de vinket bussen vår forbi, men så fikk en av soldatene øye på to utenlandske jenter og ropte noe over til de andre soldatene. De ler høylytt og jeg ser ut på de, lurer på hva det er. Dessverre får jeg øyekontakt med han i ett sekund og da stopper han bussen. De neste 5 minuttene flørter de høylytt med oss, ler, tuller og spør oss spørsmål. Jeg og kollegaen min klarer ikke å smile til de, vi svarer kort på det de ønsker å vite og stirrer rett frem. Jeg er flau og føler meg utilpass. Palestinerne vi sitter med er alle tålmodige og jeg snur meg til paret bak meg, som også er fra Yanoun, "Beklager, beklager". Damen svarer "Det går bra, det er ikke din feil". Men på en måte er det min feil. De hadde ikke stoppet bussen hvis de ikke hadde sett at skandinaviske jenter, som skiller seg ganske mye ut, satt på bussen.

Det er ikke første gang det skjer. Noen ganger skjer det på kontrollpostene der folk står i kø i timer for å komme gjennom til jobb. Soldatene tar oss til siden, flørter med oss foran palestinerne, bruker ekstra lang tid og sinker køen. Hver gang det skjer gremmes jeg og vet at jeg har gjort den ellers lange reisetiden deres enda lengre. Derfor er det veldig viktig for meg å vise så godt jeg kan at jeg ikke tollererer det, men uten at jeg blir uhøflig. Jeg hater denne makten de har, og tolkningen av reglene forandres fra soldat til soldat, man vet ikke på forhånd hvordan de kan reagere.

Denne gangen måtte bussen vente i 15 minutter og sjåføren fikk en bot på 500 kroner, uvisst hvorfor. Han mumlet noe med at det kunne være fordi han hadde et dårlig dekk...

"barna føler seg trygge foran huset deres".

Hver kveld de siste 4 ukene har vi hatt barna i landsbyen utenfor huset vårt. Vi er ikke alltid der med de, men de leker, løper, sykler og prater med hverandre. De er veldig sammensveiset og passer på hverandre. Fra 3 år til 16, alder og kjønn spiller ingen rolle....bor du i landsbyen er du med i leken.

Og hver kveld har nabokonen begynt å servere de te. Det er akkurat som om de har en liten klubb her utenfor vinduene våre. Noen ganger sitter jeg ute med de. Jeg trenger ikke å si så mye, bare sitte der og drikke te med de.

En av damene i landsbyen kom bort til meg i går og sa, "de føler seg trygge foran huset deres, tusen takk.".
Hva kan man si...vær så god. Helst vil jeg si, det er en menneskerettighet å føle seg trygg. Alle barn har rett til å leke, alle barn har rett til å føle seg trygge.

Henna og jentesnakk

Isra og Sanna, to nabojenter på 16 år som elsker å øve seg i å legge henna. Sanna ønsker å jobbe i en salong når hun blir stor, men faren ønsker at hun skal bli sykepleier og moren vil at hun skal bli dataingeniør.

Noen ganger synes jeg det er utrolig gøy å være jente. Jeg mener, det er ikke noe jeg går og tenker på hele tiden, men innimellom slår det meg, spesielt i en jobb som dette der kjønnsrollene er veldig tydelige. Jeg får adgang til både mennene og kvinnene her, og kan bevege meg friere i landsbyen og hos familiene enn en mann kan. En mann i denne landsbyen må være forsiktig å aldri gå rundt alene hvis han tror han kan møte på noen av damene alene, han kan ikke gå inn i et hus med bare damer, ikke komme inn på kjøkkenet osv.

De siste ukene har jeg fått mer og mer innpass hos kvinnene og jentene, og de begynner å åpne seg. For noen dager siden ble jeg sittende med en mor, hennes døtre, svigerdøtre, og barnebarn. Samtalen gikk fra forelskelser, voksing vs napping vs shaving, henna, frisyrer, sladder, barn og ansvar, til utdanning og ekteskap. Jeg hadde det utrolig gøy! Kommer man under de kulturelle forskjellene så ser man at man ikke er så ulike alikevel.

En ting jeg kommer til å savne når jeg kommer hjem er kvinnenettverket her nede. De tar vare på hverandre, samles helt uformelt, og kan tilbringe hele dager sammen uten at de nødvendigvis sitter og prater hele tiden. Noen lager litt te, andre lakker neglene og ser på tv, noen sitter ute og skravler, mens andre igjen tar seg en liten høneblund. Og så samles alle sammen i en sirkel til et langt måltid der med masse god mat før de avslutter dagen.