Premierekveld

Etter en lang dag på jobb i Jerusalem blir vi bedt om å gå på en premiere på det Palestinske Nationalteateret. En dokumentar om tilværelsen for palestinere i Jerusalem står på plakaten og Norsk Folkehjelp sponser.

We Will Not Leave er tittelen og beskriver livene til familiene som er rammet hardets her i Jerusalem.

En god blanding av politikere, studenter, palestinske kunstnere og skuespillere, og internasjonale er til stedet. Det er godt å samles til ting som dette innimellom, selv om jeg egentlig gjerne skulle ha lagt meg i sengen min og sett en drama-komedie. Men det er godt å møte kjente og se at kulturlivet i Palestina blomstrer og filmlagere så vel som unge kvinnelige skuespillere står på for å spre glede og håp blant sine landsmenn.

God natt alle sammen, nå tar jeg kvelden. Takk for at dere følger meg og leser, det setter jeg stor pris på og jeg er veldig takknemlig.

Portforbud

Det siste dere hørte fra meg var at jeg skulle opp til Iraq Burin før jeg skulle ta meg et par dager fri.
Dere som har fulgt meg en stund har hørt meg nevne denne landsbyen før og jeg har etterhvert blitt ganske engasjert i arbeidet med den og de unge som bor der. Første jobbe-dagen min her nede var i denne landsbyen da de to guttene ble drept, og siden da har landsbyen og folkene der blitt en av mine hovedarbeidsoppgaver. Dessverre har det vært en vanskelig landsby å jobbe med og det går diverse rykter rundt om den. Jeg kan ikke gå for mye inn på dette, men det er noe som ikke helt stemmer og internasjonale, inkludert meg, har fått advarsler om å fortsette å jobbe der.

De internasjonale organisasjonene i området er alle enige i at noe bør gjøres, men jeg tror alle er usikre på hva og hvordan, og av en eller annen grunn er denne landsbyen litt spesiell og får ikke oppmerksomhet fra verken media eller hovedkontorene i Jerusalem. De føler seg alene og glemt.

Så, jeg og en kollega satt i bilen på vei opp dit og diskuterte hva vi skulle gjøre når vi kom frem. Jeg gledet meg til å besøke familiene jeg ikke hadde sett på en stund og skulle for en gangs skyld delta på den ukentlige demonstrasjonen. Vanligvis gjør jeg ikke det, men nå skulle jeg dokumentere og innhente noen opplysninger før et møte med UNOCHA og hovedkontoret til EAPPI senere i uken.

I det vi runder den siste svingen ned for å ta fatt på veien opp til landsbyen blir vi møtt av soldater. Flere militære kjøretøy står beredt og noen stenger veien opp. Tre soldater kommer mot oss og vifter med våpnene. Fort, jeg går gjennom historien og planen vår høyt og kollegaen min samtykker. Det er best at vi begge har en klar og konsis forklaring på hvorfor vi er der så vi ikke roter oss inn i et virvar med forklaringer og misforståelser.

Det hjelper ikke. Vi kommer ikke gjennom. En soldat står der med passene våre og telefonen, en annen sjekker kameraene våre, og en tredje soldat stiller spørsmålene. Vi kommer oss ganske greit igjennom spørsmålene, men kameraene, hjemlandene og vestene viser at vi ikke er her på måfå. Begge parter spiller litt dumme, og samtalen dras ut i småprat, mens vi prøver forskjellige tilnærminger. Det eneste de kan si er at det er lagt et portfobud på 24 timer og at vi må snu. Det er kommando fra øvre hold og det er ikke noe de kan gjøre med det. Jeg ser militære biler patruljerer landsbyen der oppe, men jeg kan ikke se hovedgatene og lurer på hvordan det går med familiene som sitter der inne. Vi spør om vi ikke kan legge igjen alle tingene våre i bilen og gå opp til fots!? Nei. Hva skjer inni landsbyen? Vet ikke. Hvorfor er det lagt portforbud? Vet ikke. Vi smiler og smisker profesjonelt, men nei. Nei, nei, nei. Vi får ikke vite noe og vi får ikke komme inn.

Passene våre kommer tilbake og vi snur. 200 meter senere stopper vi. Jeg må ringe kontaktene mine. I 10 minutter står vi der, jeg på den ene siden og de på den andre. Det går bra, ingen er skadet eller arrestert, men ingen får komme ut eller inn. Det er en rar følelse det der. Å stå på den ene siden av en mur av soldater og militære og snakke med de på den andre siden.

Det er tredje lørdagen det skjer og UNOCHA og de på hovedkontoret vårt begynner å bli litt bekymret.

Jeg kom ned til Jerusalem og kjente at jeg trengte en pause. Jeg trengte å sette meg ned på en cafe uten å se sivile israelere med våpen, gå ned en gate uten å se religiøse merker (på begge sider) og jeg følte meg plutselig veldig innestengt. Så jeg dro til Tel Aviv. Jeg satt meg på en buss og en time senere så jeg utover middelhavet. Ingen portforbud for meg.

Inn på Vestbredden igjen

Rett over grensen fra Jerusalem til Ramallah. De områdene som ikke har mur har som regel et høyt gjerde som skiller Israel fra de okkuperte palestinske områdene.

Tilbake i Yanoun nå, kom tilbake i går kveld, men blir ikke så lenge. I morgen skal jeg opp til Iraq Burin og besøke familiene og barna der. Den ukentlige demonstrasjonen der oppe er i morgen så jeg skal være med på den før jeg drar ned til Jerusalem igjen. Og så har jeg fått 2 dager fri!

Vitaminer, vitaminer, vitaminer - "Welcome Norvege"

Jeg er tilbake i Jerusalem. En kollega og venninne er blitt syk og vi har tilbrakt de siste dagene på akutten, sykehus og laboratorium. Etter jeg kom ned hit har flere i teamet blitt syke, så nå prøver jeg alt jeg kan å holde meg frisk. Det er slitsomt nok å jobbe i denne varmen om man ikke er sengeliggende i tillegg. 

Derfor er jeg daglig innom frukt og grønt butikken på hjørnet. "Welcome Norvege!", "Takk, takk", smiler jeg og plukker med meg et par tomater, appelsiner og mangoer. "Is that all, Norvege?" smiler han lurt, jeg nikker, smiler og betaler før han plukker frem en stor bukett mint og sier "Mint, Norvege, welcome". Hver eneste dag. Herlig! 

Frisk, duftende mint som kan puttes i te og vann, og nå skal den puttes i limonade. Ekte palestinsk mint limonade.  Oppskriften er enkel:

- 6 sitroner

- 1/2 kopp sukker (smak deg frem)

- En stor bunt mint

- 7dl vann

Press sitronene og bland juicen med sukkeret til det er løst opp. Du kan godt putte juicen og mintbladene i en blender så det blir godt blandet, ellers kutter du opp mintbladene i små biter og blander det inn for hånt. Tilsett vann litt etter litt, og plasser i kjøleskap med masse is!! Jeg synes det er best hvis isen er hakket i en blender så det blir som en smoothie, men her er det bare å prøve seg frem.

ليمون نعناع - mint limonade i Nablus.

Så nå er jeg godt proppet med c-vitaminer og andre gode ting, satser på å unngå sykesengen.

Mandelsesongen nærmer seg.

Nå er det ikke lenge til mandelsesongen starter her nede. Det er fremdeles noen uker til, i august en gang, men er man barn har man allerede begynt å spise de. De smaker fremdeles litt "tre", men det er ikke det viktigste. Barna plukker de ned fra trærne, vi sitter i en klynge med hver vår stein og hver vår mandel, og vi prater og hakker i vei til vi finner en liten lys mandel inni skallet.

Vi har alltid mandler i huset. Etter de plukkes ned fra trærne blir de lagt ut i solen for å tørke og så setter damene i gang med å hakke frem mandelene. Nabodamene våre steker de og de er supergode som snacks! De koster 20NIS for en liten flaske, noe som egentlig er litt dyrt her oppe, men det er verdt det. Og jeg finner stadig nye måter å bruke mandler på; i  (frukt)salater, på is, som snacks, i eplemost/kompott, ved siden av ost, i risen, ja, you name it!

En tur gjennom Jerusalems gater.

I dag skal jeg ta dere med på en liten tur gjennom Jerusalems gater. Når man har sett alle monumentene, kirkene, moskeene, klagemuren og alt det andre, eller når man har blitt lei av å gå rundt og se etter det, så finnes det masse spennende og koselige ting man kan gjøre. Forskjellen mellom øst og vest Jerusalem er ikke så stor som alle tror. Øst Jerusalem hører til Vestbredden, men man merker igrunn ikke at man har gått over til den andre siden.

Jerusalem er en by med mange spennende butikker, og hvis man ser bort fra de billigste og mest turistifiserte butikkene så kan man finne virkelige fine antikviteter, kunst, smykker osv. I tillegg så er det noen virkelig gode bokbutikker, to av mine favoritter er Educational Bookshop i øst Jerusalem, hvor du også kan sitte ned og spise en lunsj og ta en kaffe, og bokbutikken i American Colony, et hotell i øst Jerusalem. Begge disse stedene er fulle av lesestoff, magasiner, aviser, og de som jobber der er veldig behjelpelige, absolutt verdt et besøk!

Går jeg langs gatene i gamlebyen prøver jeg å unngå de mest travle tidene og områdene. Man trenger litt overskudd og energi for å klare å komme seg forbi selgere og folk som lurer på hva en enslig, utenlands jente gjør der. Hvis jeg har på meg vesten min er det litt bedre. Mange kjenner igjen den og har sett noen av kollegaene mine ved kontrollposten om morgenen, ved skolen i Hebron, eller lignende. På en måte er det veldig koselig, de stopper meg, vil be meg på te, gir meg en "special-price-for-you", og vil snakke politikk og samfunn. Men det tar tid, og er jeg uhøflig eller kort så kan det gå ut over ryktet til programmet.

Det mest spennende med Jerusalem er at det er en stor smeltedigel av forskjellige mennesker. Du finner muslimer, jøder, kristne, palestinere, israelere, internasjonale som jobber her og turister. Innenfor disse finnes det igjen mange nyanser av grupper og folk som vandrer rundt i gatene og det har de gjort i tusenvis av år!

Kommer dere til Jerusalem en dag så håper jeg dere tar dere tid til å vandre rundt i gatene og ta inn atmosfæren og stemningen i byen. Lydene av moskéen, kirkeklokkene, og musikken og det yrende livet rundt Jaffa-street i vest Jerusalem. Gå rundt i gamlebyen på måfå og drikk te med butikkeierne, sitt foran Damaskusporten og se på livet mens du spiser en falafel fra mannen som står på andre siden av gaten. Og ta inn tusener av år med kultur, historie, og mennesker.

Demolition - husødeleggelser i Silwan, Jerusalem

Det er tirsdag morgen, jeg og en kollega sitter på kontoret i Jerusalem og prøver å få en oversikt over de mange arbeidsområdene i byen og hvordan sommeren blir. Vi er nå kun ett team igjen her på vestbredden og vi skal hovedsaklig dekke området rundt Nablus og Jerusalem over sommeren. Vi vet at det er to områder i Jerusalem som vi skal holde et ekstra øye med og Silwan er et av de.

Midt i planleggingen kommer sjefen vår ned og sier at de nettopp har hørt om husødeleggelser i et området ikke langt fra oss, vi gjør oss klare til å dra og rett før vi går ut av døren får vi en ny beskjed; enda en husødeleggelse, denne gangen i Silwan. Så vi setter oss i en taxi og ber han kjøre oss ned dit. På veien dit spør han hvorfor vi skal dit. "Vel", svarer vi, litt usikre på hva han mener og av erfaring er det bedre å vente litt og se hva han fortsetter med. Det gjorde vi rett i.

Han sier at han håper vi ikke skal dit for å støtte palestinerne, "..vi vil ikke ha de araberne her i landet". Han peker på dalen som er tett befolket av palestinske hus og fortsetter "her skal de ta bort alle husene og lage en flott vei!". Vi spør han hvor lenge de har bodd der, araberne altså, "De har alltid bodd der"...

Et familiemedlem som ønsker å gå bort til området og se hva han kan redde blir stoppet av en soldat. Han kan få komme bort når de er ferdige.

Men selv om palestinere har bodd der "for alltid", så kommer en hel bataljon ned og ødelegger hus og bygninger. Denne gangen var det et hus for dyr, kyllinger, høns og hester osv. De tok dyrene, ødela bygningen og familien sitter igjen uten deres største kilde for inntekt og jobb i tillegg til at de må betale for husødeleggelsen, 38 000NIS (ca 64 600NOK).

Naboer og venner av familien var samlet ute i gaten for å se på det som foregikk.

2 store busser med soldater og 6 militær kjøretøy kom og stod rundt huset og i gatene for å passe på at de kunne utøve husødeleggelsen.

Vi var på stedet med to representanter fra UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) og pratet med familiene, prøvde å prate med soldatene, og ble igjen for å drikke kaffe med de. Man føler seg helt maktesløs i en slik situasjon. Hva kan man si, hva kan man gjøre!? Etter dette kjørte vi sammen med UNWRA bilen rundt i andre områder vi hadde hørt at de var på vei til. Den Israelske regjeringen har egentlig gått ut og sagt at de har tatt en pause i husødeleggelser, men tirsdagen var et bevis på at det ikke stemmer. Det er også en maktkamp mellom regjeringen og de som styrer Jerusalem som kan føre til at ting som skjer på bakken her ikke alltid stemmer med det regjeringen sier. Andre vil si at regjeringen sier en ting til offentligheten, men at de bruker de lokale styresmaktene til å utøve skulte strategier.

Barna i familien står igjen i kaoset mens foreldrene prøver å rydde opp og snakke med media, FN og oss.

Men uansett hvem det er som bestemmer eller utøver dette så er det ikke riktig. Det er ikke riktig at det er de fattigste og allerede svake som lider under dette. Psykisk synes jeg mange av de er utrolig sterke, de står i mot slag etter slag uten å gjøre noe. De vet at hvis de prøver å ta igjen så blir det slått ned på dobbelt så hardt. De holder på humoren sin, de smiler og ber deg inn på kaffe og te selv om de nettopp har mistet huset sitt eller jobben sin, hadde jeg klart det? Men jeg ser at mange av de er slitne, de sover ikke godt, de jobber hardt, de sliter med barn med traumer og de føler seg aldri helt trygge.

Klovn, prinsesse, hjerter og stjerner - en kveld med barna i Yanoun.

Dere husker kanskje hva som var målet mitt tidligere i vinter/vår!? Jeg ønsket å skape noe stabilt og bra for barna her i landsbyen. Det har vi etterhvert klart å få til. Hver torsdag kveld, etter barna har hjulpet til med melking og gjeting, møtes vi oppe i skolen. Her har vi litt engelsk undervisning, men ingen skolebøker eller pugging, kun for moro! Og etter det har vi leker, filmkvelder, dansing eller lignende. Så lurer dere kanskje på hvorfor vi ikke setter i gang med litt ordentlig undervisning!? Vel, vi har tenkt som så, at vi er her for en kort periode, vi er ikke utdannet lærere eller pedagoger og vi vet at barna er slitne når kvelden kommer.

For meg er det bedre at barna får tillitt til oss, at de koser seg, føler seg trygge og får lov til å være barn en liten stund. Lærer de noe så er det en super bonus og vi håper selvfølgelig at de får med seg noe engelsk. Det har vært utrolig vanskelig å komme nær disse barna, de er tilbaketrukne og skeptiske og det tok meg ca 6 uker før de smilte til meg. Går jeg ned til neste landsby eller tettsted ser jeg fort forskjellen på barna her og der. Til og med de som kommer på besøk fra andre steder oppfører seg anerledes. De løper bort til meg, er kjempe nysgjerrige, smiler, ler og tuller. Men nå, endelig, har barna her oppe virkelig begynt å åpne opp og jeg storkoser meg sammen med de.

Forrige torsdag hadde jeg sommer-teamet på besøk for trening og da satte vi i gang med ansiktsmaling! Ble vi ikke fine!?

Israelske bosettere setter fyr på palestinske jorder.

Telefonen ringer, Israelske bosettere har tent på jorder i Asira og hvete-avlingene brenner. 30 minutter og mange telefonsamtaler senere kjører vi oppover bakken til landsbyen, vi passerer militære kjøretøy på alle kanter, snirkler oss gjennom de trange gatene og ser menn som løper opp og ned, noen med deler av avlingen under armene, andre samarbeider om traktorer. Og der, der ser vi det. Brannen har brent ned hele åskammen.

En liten del av området som er blitt brent ned. Guttene og mennene jobber beinhardt i timer for å slukke det. Husk, vann er en mangelvare her (Israelske myndigheter kontrollerer tilgangen).

Kontakten vår, Nahla, bor et steinkast unna jordene og har sett alt som har skjedd. "Bosetterne kom ned her og tente på jordene som ligger rett ved huset mitt", forteller hun. På husveggene bak henne ser vi tegn på at bosetterne har vært her før, Davidstjernen er tagget opp på alle ledige flater. Nahla er med i B'Tselems (Israelsk menneskerettighetsorganisasjon) program Shooting Back der palestinske familier som bor utsatt til får et kamera som de kan ta opp hva som skjer i nærområdet, og hun har klart å få med nesten alt av det som skjedde her i dag på film.

 

12 år gammel gutt løper oppover mot flammene med en stor trekvist for å prøve å stoppe at det sprer seg.

Videre bortover åskammen, på andre siden av landsbyen, ser jeg en gruppe unge menn som kjemper mot flammene. I midten står en eldre mann og gir instrukser til de yngre, det er ordføreren. De har jobbet i timevis nå og det virker som om brannen har roet seg og er på vei til å dø ut. "Det er veldig varmt og vinden har blåst på i hele dag", oversetter en av de yngre guttene. Ordføreren puster ut og ser seg om. På toppen av åsen ser vi at det står en gjeng som følger med på hvert steg vi tar, holdt tilbake av soldater. Gjengen består av bosettere fra den ulovlige bosetningen Yizar. 

Det er nå sesong for innhøsting av avlinger og bøndene gjør seg klare for en skikkelig innsats. Men det er også sesong for påtente branner og noen bønder orker ikke å ta sjansen på at alt skal forsvinne opp i røyk og starter innhøstingen for tidlig. Andre trenger pengene sårt og venter så lenge de kan, noen år går det, andre år blir de ødelagt. Her er det ikke bare været som kan ødelegge, men mennesker. En ung bonde ser på meg og sier "Jeg forstår ikke hva vi har gjort feil. Vi gjør ingenting mot de, vi bare bor her".

Drageløperen i Yanoun

Når solen langsomt går ned, temperaturen synker, sauene faller til ro, kvinnene puster ut etter melkingen og mennene har fått på seg kvelds-skjorten, da er det jeg liker meg best her i Yanoun. Barna løper rundt i gatene, mens kvinnene besøker hverandre og forbereder en sen middag. Lyden av latter og rop, og stille prat fra mennene som sitter under mulberry-trærne og iakktar livet i landsbyen vekker en fredfull og god stemning i meg.

Siden det første skipet ble bordet utenfor Gaza har det vært konstant trening med militære fly over hodene våre. I tillegg så er fokuset hos internasjonale og nasjonale medier forflyttet seg til den delen av Palestina, og vi er dermed litt ekstra på vakt. Det har vært flere alvorlige hendelser her de siste dagene og vi lurer på om det er fordi de ser sitt snitt til å gjør det nå mens journalister og organisasjoner er opptatt med Flotillaen.

Vinden er god i kveld og vi tar med dragen ut. Noen av barna samler seg rundt oss og mennene kommer bort for å se. Dragen slippes sakte, men sikkert høyere og høyere til den raver over landsbyen. Kvinnene kikker nysgjerrig ut av dørene og kommer bort til oss med te og juice. Vi blir sittende slik, med øynene festet på dragen som lever sitt eget liv høyt der oppe, i flere timer før vi begynner å bevege oss inn i husene igjen. Det har vært en rolig kveld hvor vi har klart å fokusere på noe helt annet. Nå er vi klare for en god natts søvn før morgendagens oppgaver venter.

En rask update.

Gjentatte besøk i Iraq Burin der jeg jobber med ungdom og familier, og spesielt unge gutter/menn. Demonstrasjonene der bli bare verre og nå har vi startet et samarbeid med UNESCO Chair for Human Rights, Democracy and Peace. To av våre kontakter er blitt skutt og skadet de siste ukene, i tillegg til en 12 år gammel gutt sist lørdag. Vi har funnet ut at det viktigste vi kan gjøre nå er å besøke barn og unge, prate med de, la de fortelle sin historie og høre på hva de sier.

Besøk i beduinleirer i Jordan dalen. Ekstremt fattige samfunn som lever under sterkt press fra israelske bosettere og er kuttet av fra tilgangen til vann og elektrisitet. I tillegg til at Jordan dalen er en egen del av Vestbredden og ligger litt "utenfor", så ligger det også i området C, militært israelsk styre. Det virker som om situasjonen her er så komplisert og vanskelig at organisasjoner så vel som palestinske myndigheter ikke orker å involvere seg ordentlig. Neglected.

Barn i beduinleiren Ein el-Hilwe i Jordan dalen.

Så reiste jeg til Jordan for å få et nytt visum. Fra mangel på vann til sjø, basseng og så mye vann i dusjen du ønsker (i kyst-området). Her lekte jeg turist et par dager for å prøve å komme meg inn i Israel igjen med et nytt visum. Jeg er en ung jente (eller er jeg kanskje over i kvinne/dame kategorien nå!?...) snakker ikke hebraisk, kommer fra et sosialdemokratisk land som støtter fred og forsoning her nede, og har stempel fra mange forskjellige land i passet mitt, og har vært her i 3 måneder og vil gjerne inn i landet igjen. Hva studerer jeg!? Veel...Menneskerettigheter og konfliktløsning.

 Men det gikk greit, kledde på meg rollen som en skikkelig naiv turist som likte å reise litt, liksom. "Hva synes du om Jerusalem?", "Elsker Tel Aviv!!".

Internett går så sakte, så sakte. Har trent et nytt team som skal være her med meg i sommer, og må få litt søvn før morgendagen starter. Fortsettelse følger i morgen tidlig.