Demolition - husødeleggelser i Silwan, Jerusalem

Det er tirsdag morgen, jeg og en kollega sitter på kontoret i Jerusalem og prøver å få en oversikt over de mange arbeidsområdene i byen og hvordan sommeren blir. Vi er nå kun ett team igjen her på vestbredden og vi skal hovedsaklig dekke området rundt Nablus og Jerusalem over sommeren. Vi vet at det er to områder i Jerusalem som vi skal holde et ekstra øye med og Silwan er et av de.

Midt i planleggingen kommer sjefen vår ned og sier at de nettopp har hørt om husødeleggelser i et området ikke langt fra oss, vi gjør oss klare til å dra og rett før vi går ut av døren får vi en ny beskjed; enda en husødeleggelse, denne gangen i Silwan. Så vi setter oss i en taxi og ber han kjøre oss ned dit. På veien dit spør han hvorfor vi skal dit. "Vel", svarer vi, litt usikre på hva han mener og av erfaring er det bedre å vente litt og se hva han fortsetter med. Det gjorde vi rett i.

Han sier at han håper vi ikke skal dit for å støtte palestinerne, "..vi vil ikke ha de araberne her i landet". Han peker på dalen som er tett befolket av palestinske hus og fortsetter "her skal de ta bort alle husene og lage en flott vei!". Vi spør han hvor lenge de har bodd der, araberne altså, "De har alltid bodd der"...

Et familiemedlem som ønsker å gå bort til området og se hva han kan redde blir stoppet av en soldat. Han kan få komme bort når de er ferdige.

Men selv om palestinere har bodd der "for alltid", så kommer en hel bataljon ned og ødelegger hus og bygninger. Denne gangen var det et hus for dyr, kyllinger, høns og hester osv. De tok dyrene, ødela bygningen og familien sitter igjen uten deres største kilde for inntekt og jobb i tillegg til at de må betale for husødeleggelsen, 38 000NIS (ca 64 600NOK).

Naboer og venner av familien var samlet ute i gaten for å se på det som foregikk.

2 store busser med soldater og 6 militær kjøretøy kom og stod rundt huset og i gatene for å passe på at de kunne utøve husødeleggelsen.

Vi var på stedet med to representanter fra UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) og pratet med familiene, prøvde å prate med soldatene, og ble igjen for å drikke kaffe med de. Man føler seg helt maktesløs i en slik situasjon. Hva kan man si, hva kan man gjøre!? Etter dette kjørte vi sammen med UNWRA bilen rundt i andre områder vi hadde hørt at de var på vei til. Den Israelske regjeringen har egentlig gått ut og sagt at de har tatt en pause i husødeleggelser, men tirsdagen var et bevis på at det ikke stemmer. Det er også en maktkamp mellom regjeringen og de som styrer Jerusalem som kan føre til at ting som skjer på bakken her ikke alltid stemmer med det regjeringen sier. Andre vil si at regjeringen sier en ting til offentligheten, men at de bruker de lokale styresmaktene til å utøve skulte strategier.

Barna i familien står igjen i kaoset mens foreldrene prøver å rydde opp og snakke med media, FN og oss.

Men uansett hvem det er som bestemmer eller utøver dette så er det ikke riktig. Det er ikke riktig at det er de fattigste og allerede svake som lider under dette. Psykisk synes jeg mange av de er utrolig sterke, de står i mot slag etter slag uten å gjøre noe. De vet at hvis de prøver å ta igjen så blir det slått ned på dobbelt så hardt. De holder på humoren sin, de smiler og ber deg inn på kaffe og te selv om de nettopp har mistet huset sitt eller jobben sin, hadde jeg klart det? Men jeg ser at mange av de er slitne, de sover ikke godt, de jobber hardt, de sliter med barn med traumer og de føler seg aldri helt trygge.