Tawayel, 09.30 am, 27.04.2010.
Jordan dalens hete slår i mot meg i det jeg åpner bildøren. Bilen står på asfalt, men der jeg setter ned foten min er det bare jord og småsteiner. Dette er skille på området B og C. (Dere husker, området A, B og C etter Oslo-avtalen i 1993-95. Området A - palestinsk styre, B - palestinsk sivilt styre, israelsk sikkerhetsstyre, C - israelsk kontroll (men egentlig med untak av palestinske borgere).
Jeg hører barnestemmer og ser tre lærere komme ut på trappen. "Ahlan wa sahlan!". Vi ønskes hjertelig velkommen og jeg plasserer hånden på brystet mens jeg bøyer hodet i respekt, takknemlig for at vi får lov til å komme og forstyrre de midt i timen. De sytten elevene er fordelt på tre klasserom og jeg får komme inn og besøke de alle etter tur. Et nikk fra læreren og de spretter opp, "Welcome mrs., how are you?", jeg takker og svarer før de forsetter koret i staccato "Fine, thank you". Læreren viser stolt frem klassen og forteller at han er heldig, de er flinke elever. Jeg føler meg alltid litt utilpass når jeg er på skolebesøk, som om de ser på meg som en inspektør som kommer for å sjekke at både elevene og lærerne gjør jobben sin. Jeg går høflig rundt i klassen og ser på skolebøkene til barna, de har geografi. Passer på å se på hver og én sin skolebok. De ser så alvorlige ut og sitter der helt stille. Jeg sier til læreren at han må fortelle de hvor flinke de er og hvor koselig jeg synes det er at jeg får komme på besøk til de. Læreren oversetter med stor entusiasme og to jenter på første rad fniser litt og smiler til meg. Kjøkkensjefen roper og inviterer oss på te og frukt og jeg forlater klasserommet.
blir jeg sittende med to av lærerne, sjåføren vår og hun ene fra teamet mitt som er med meg på turen. Dette er lærerrommet, - gangen. Etter et glass te kan jeg endelig gå over fra den lette praten og høflighetsfrasene til å diskutere skolen og livet for elevene og lærerne her. Jeg spør og graver og sjåføren (og oversetteren vår) ser oppgitt på meg, sukker tungt og rister på hodet. Jeg kjenner han så godt nå at jeg vet hva han tenker. Silje, er det virkelig nødvendig å stille så mange spørsmål, det er så varmt i dag, kan vi ikke bare sitte litt rolig og spise frukten vi har fått!? Nå er dte min tur til å sukke og riste på hodet. Jeg finner ut at det får duge med min lille arabisk og ser bort på den av lærerne som snakker best engelsk, og øynene mine faller bort på en trapp jeg har sett tidligere. "Går den opp på taket? Er det noe der oppe", spør jeg, vel vitende om at han kommer til å tilby meg å gå opp og se. Oppe på taket blir jeg stående og prate med han mens resten av følget sleper seg opp trappen og stiller seg i skyggen.
"Jeg jobbet tidligere ved en mye større skole i området A" forteller han meg, "men jeg ønsket flere utfordringer og det fikk jeg virkelig her. Barna har gått gjennom mye vondt og har sett og opplevd forferdelige ting, men de er helt utrolige og svært gode elever". Jeg ser entusiasmen og engasjementet i øynene hans, de er nok heldige som har gode lærere óg. Her ute, i Tawayel i Jordan dalen, kommer barna på skolen kl 7.30 og slutter 14.00. Etter det går de hjem og hjelper til hos familiene sine. Noen gjeter, andre hjelper til på jordet eller i huset.
Etter en lang samtale med læreren om årsplaner, støtte fra de palestinske myndighetene, prøver og eksamner, ser jeg utover dalen. Noen få hus kan skimtes langt der borte, ellers er det et øde ørkenområdet. Både elevene og lærerne har en lang skolevei, det går ingen busser eller taxier her og det tar ca en time å gå. Det meste av Jordan dalen er blitt militært øvingsområdet og livet er vanskelig for de som bor her. Etter flere husødeleggelse-advarsler fikk Tawayel endelig gjennomslag for at de kunne fortsette å bo der da de fant det opprinnelige dokumentet som viser at de bodde der før 1947, nå kan de hvertfall bo der intil videre.
Mens de andre går ned for å prate og drikke kaffe, sniker jeg meg inn i klasserommene. De kan da ikke være så alvorlige og morske hele tiden. 3 minutter, noen smil og litt tulling senere, detter en av de minste jentene av stolen fordi hun ler så mye og alle flokker seg rundt meg. Sånn ja, nå er jeg ikke bare en inspektør. Jeg setter meg ned, ser på arabisk-boken og rister på hodet. Dette skjønner jeg ingenting av, "kanskje dere kan hjelpe meg!?". En av de eldre guttene prøver å lære meg det som står på siden som ligger oppslått, jeg gjentar etter beste evne, og latteren bryter ut igjen.
Den ene læreren kommer inn med et fruktfat, ser på meg og smiler. Nå er det han barna flokker seg rundt. Det er på tide for meg å gå, vi skal videre til neste landsby. Jeg trekker meg stille ut og vinker hadet. Etter å ha takket for at vi fikk komme og mottatt uendelig mye takknemlighet for at vi besøkte de og fortsetter å bry oss om de, satt jeg meg inn i bilen igjen. Før vi kjører ut av skolegården, som er en stor steinhaug, ser jeg sytten barn som står på trappen, fnisende og leende, noen vinker og alle lærerne legger hånden på hjertet mens de bøyer hodet.
Kanskje vi kan undervise i engelsk her, kanskje vi kan hjelpe til med en skolebuss, eller kanskje vi kan få til en bedre skolegård der barna kan leke. Uansett, jeg gleder meg til jeg skal tilbake hit, det er gøy å jobbe med mennesker som er engasjerte og står på for gjøre ting bedre og her gjelder det både lærere og elever.
