Smågodtpause

I dag er det 2 dager siden jeg sist var her inne og skrev. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive mer, men akkurat nå trenger jeg en liten pause. Har hatt 2 fridager nå, men det er aldri ordentlig fri, alltid noe å gjøre. Så jeg har valgt å legge bloggingen her til side frem til i morgen.

Håper dere alle har en super sommer, jeg hører at det ikke bare er her gradestokken stiger over 40 grader!?

Vi snakkes senere.

På vei tilbake gjennom vestbredden.

En gjeter spiller fløyte for sine sauer.

En lang dag har gått forbi. Jeg sitter i minibussen på vei tilbake til Yanoun, sliten etter delegasjonen i Hebron. Solen er på vei ned og sender sine siste stråler utover landskapet som passerer oss. Det er vakkert. Dette landet de kjemper sånn om, det er utrolig vakkert. Det er noe magisk ved det. All historien som ligger rundt hver eneste sving og alle menneskene som er knyttet sammen av dette landet.

Bilen svinger seg gjennom landskapet på nye, flotte veier, til lyden av bønneropet som høres hver gang vi passerer et tettsted. De ligger nærme hverandre og tilslutt blir lyden tatt over av bønneropet på radioen; en rolig, vuggende stemme følger oss videre på turen. Ved siden av oss ser vi en gjeter som spiller fløyte for flokken sin, og jeg må nesten klype meg armen for å se om jeg fremdeles er våken. Det er så fredelig, og selv om jeg er sliten føles det godt å sitte på bussen, her får man ikke gjort så mye. Man kan bare sitte der, se ut og ta inn lydene rundt seg.

Soldater stopper oss flere ganger på vei opp, spør etter pass og papirer fra oss og palestinerne. Vi får ikke glemme at vi er i et konfliktområde. Vi kjører forbi biler som er blitt stoppet, familier som står utenfor på rekke og venter på at soldatene skal bestemme seg. En mor sitter inni bilen med babyen sin på fanget og tre barn i baksetet mens faren blir brakt inn i et avhørs-rom. Køene er lange og trafikken går sakte. Men det er noe rolig over det, kanskje er det fordi alle er trøtte og slitne. Til og med soldatene virker slitne.

Nå er vi snart hjemme, kun en liten biltur fra kontrollposten og opp til Yanoun. Etter et litt ubehagelig møte med to bosettere mens vi venter på sjåføren vår, er vi på plass i bilen og tyve minuttere senere hviler jeg hodet på puten min.

Hebron next.

Nå er jeg på vei til Ramallah og så senere Hebron der jeg og en kollega har en delegasjon i morgen. Skriver mer senere, et innlegg om Ramallah kommer i kveld, - en spennende by både politisk og kulturelt.

Masalame
(Hadet, gå i fred..)

Spennende fotoprosjekt + tåregass på vei hjem

To søte jenter som var veldig nysgjerige på hva vi holdt på med inni fotobutikken.

I dag har jeg vært i Ramallah for å gjøre klar et prosjekt jeg har på gang. Har et godt team med meg i sommer som var like tent på ideen som jeg håpet de ville bli og jeg tror prosjektet kan bli ganske bra. Mer informasjon om det kommer senere.

I minibussen på vei ut av buss-stasjonen begynte vi plutselig alle å hoste. Det svidde i halsen og øynene, og ingen skjønte hva som skjedde. Sjåføren og mannen som satt fremst snudde seg frenetisk og lukket alle vinduene mens de brukte lommetørkler til å dekke munn og nese. Det var noe merkelig kjent ved denne følelsen, hostingen og sviingen; tåregass. Midt i sentrumsgatene var det altså tåregass. Trafikken og livet utenfor fortsatte som normalt i rushtiden i det vi kjørte avgårde, så vi vet ikke hva som skjedde. Og vi vil antakelig ikke finne det ut heller. Hvis det ikke var noe stort så havner det nok ikke i nyhetene. Men merkelig var det. Midt i sentrum, i de travleste gatene i dét alle skal hjem fra jobb.

500 kroner i bot fordi 2 utenlandske jenter satt i bussen

Bildene er tatt rett etter kontrollposten, før militærbilen foran oss stopper.

Ble stoppet igjen i dag, på vei tilbake fra Nablus. Vi kjørte gjennom en kontrollpost, de vinket bussen vår forbi, men så fikk en av soldatene øye på to utenlandske jenter og ropte noe over til de andre soldatene. De ler høylytt og jeg ser ut på de, lurer på hva det er. Dessverre får jeg øyekontakt med han i ett sekund og da stopper han bussen. De neste 5 minuttene flørter de høylytt med oss, ler, tuller og spør oss spørsmål. Jeg og kollegaen min klarer ikke å smile til de, vi svarer kort på det de ønsker å vite og stirrer rett frem. Jeg er flau og føler meg utilpass. Palestinerne vi sitter med er alle tålmodige og jeg snur meg til paret bak meg, som også er fra Yanoun, "Beklager, beklager". Damen svarer "Det går bra, det er ikke din feil". Men på en måte er det min feil. De hadde ikke stoppet bussen hvis de ikke hadde sett at skandinaviske jenter, som skiller seg ganske mye ut, satt på bussen.

Det er ikke første gang det skjer. Noen ganger skjer det på kontrollpostene der folk står i kø i timer for å komme gjennom til jobb. Soldatene tar oss til siden, flørter med oss foran palestinerne, bruker ekstra lang tid og sinker køen. Hver gang det skjer gremmes jeg og vet at jeg har gjort den ellers lange reisetiden deres enda lengre. Derfor er det veldig viktig for meg å vise så godt jeg kan at jeg ikke tollererer det, men uten at jeg blir uhøflig. Jeg hater denne makten de har, og tolkningen av reglene forandres fra soldat til soldat, man vet ikke på forhånd hvordan de kan reagere.

Denne gangen måtte bussen vente i 15 minutter og sjåføren fikk en bot på 500 kroner, uvisst hvorfor. Han mumlet noe med at det kunne være fordi han hadde et dårlig dekk...

"barna føler seg trygge foran huset deres".

Hver kveld de siste 4 ukene har vi hatt barna i landsbyen utenfor huset vårt. Vi er ikke alltid der med de, men de leker, løper, sykler og prater med hverandre. De er veldig sammensveiset og passer på hverandre. Fra 3 år til 16, alder og kjønn spiller ingen rolle....bor du i landsbyen er du med i leken.

Og hver kveld har nabokonen begynt å servere de te. Det er akkurat som om de har en liten klubb her utenfor vinduene våre. Noen ganger sitter jeg ute med de. Jeg trenger ikke å si så mye, bare sitte der og drikke te med de.

En av damene i landsbyen kom bort til meg i går og sa, "de føler seg trygge foran huset deres, tusen takk.".
Hva kan man si...vær så god. Helst vil jeg si, det er en menneskerettighet å føle seg trygg. Alle barn har rett til å leke, alle barn har rett til å føle seg trygge.

Henna og jentesnakk

Isra og Sanna, to nabojenter på 16 år som elsker å øve seg i å legge henna. Sanna ønsker å jobbe i en salong når hun blir stor, men faren ønsker at hun skal bli sykepleier og moren vil at hun skal bli dataingeniør.

Noen ganger synes jeg det er utrolig gøy å være jente. Jeg mener, det er ikke noe jeg går og tenker på hele tiden, men innimellom slår det meg, spesielt i en jobb som dette der kjønnsrollene er veldig tydelige. Jeg får adgang til både mennene og kvinnene her, og kan bevege meg friere i landsbyen og hos familiene enn en mann kan. En mann i denne landsbyen må være forsiktig å aldri gå rundt alene hvis han tror han kan møte på noen av damene alene, han kan ikke gå inn i et hus med bare damer, ikke komme inn på kjøkkenet osv.

De siste ukene har jeg fått mer og mer innpass hos kvinnene og jentene, og de begynner å åpne seg. For noen dager siden ble jeg sittende med en mor, hennes døtre, svigerdøtre, og barnebarn. Samtalen gikk fra forelskelser, voksing vs napping vs shaving, henna, frisyrer, sladder, barn og ansvar, til utdanning og ekteskap. Jeg hadde det utrolig gøy! Kommer man under de kulturelle forskjellene så ser man at man ikke er så ulike alikevel.

En ting jeg kommer til å savne når jeg kommer hjem er kvinnenettverket her nede. De tar vare på hverandre, samles helt uformelt, og kan tilbringe hele dager sammen uten at de nødvendigvis sitter og prater hele tiden. Noen lager litt te, andre lakker neglene og ser på tv, noen sitter ute og skravler, mens andre igjen tar seg en liten høneblund. Og så samles alle sammen i en sirkel til et langt måltid der med masse god mat før de avslutter dagen.

Gjestfrihet blant palestinere.

Gjestfriheten i Palestina er utrolig. Noen ganger er de så hjelpsomme og velkomne at jeg nesten blir brydd. Jeg har bestemt meg for å skrive et nyhetsbrev om vann-saken, så den kommer på epost i stedet (kanskje her også, vi får se), men jeg er ikke helt ferdig med denne lansbyen og vil fortelle dere om den gjestfriheten vi ble møtt med da vi kom med vannet. Den minnet meg bare igjen på hvor heldig jeg er som får møte alle disse menneskene. 10 minutter etter at vi hadde fått flaskene ned fra lastebilen, kom det første glasset med te.

30 minutter etter det første glasset med te, kom brødet frem, rett fra taboonen (en slags ovn). Hvis dere lurer på hvem som har tatt en liten bit av brødet....

...så er det meg ja. Barna var superivrige på å ta bilder av meg. Noen ganger trives jeg ikke helt i rollen som fotograf, serlig ikke i denne settingen. Det føles som om vi skal dokumenter hvor flinke vi har vært, litt ovenfra og ned. Men om man lar noen av barna få ta bilder, så slipper man den rollen. Det er selvfølgelig viktig å være forsiktig og ikke gå for langt den andre veien, men jeg liker å la noen av barna få leke litt med bilder, man får mange spennende vinkler og motiver.

10 minutter etter brødet kom maten. Jeg hadde sneket meg litt unna mennene og prøvde å finne noen damer. Jeg så de løp rundt "i kulissene" med vannflasker, vasket barna, lagde mat og satt flaskene i system i hjemmene sine. Jeg var svært imponert over hvor fort mennene organiserte seg selv og jobbet effektivt for å få alt ut til alle familiene, så jeg fant ut at jeg kunne snike meg vekk en liten stund. Mens damene løp frem og tilbake serverte de meg vann og mat og passet på at den yngste damen, rundt 20 år, ble sittende med meg.

Og når vi skulle kjøre tilbake fikk vi med oss masse brød og de tilby til og med vann. Så før de i det hele tatt tenkte på å drikke noe selv bød de oss på både mat og vann. Det er en fin grense det der, grensen mellom å være høflig og spise nok til at de blir glade, og ikke spise mer enn at du vet at det er nok igjen til resten av familiene. Hver og en har sin strategi, og jeg har utviklet en som fungerer for meg. Så lenge man bruker litt tid på å lese signalene, og passer på at man spiser og koser seg sammen med de, noe som er minst like viktig som selve måltidet, så fungerer som regel de fleste "strategier". Bli med meg på tur en gang så får dere se min:-)

Ønsker du å motta dette nyhetsbrevet så sender du meg en mail, silje.olsen21@gmail.com eller kontakter meg via bloggen.

Vann

Det har tatt en evighet å laste ned bildene, så resten kommer i morgen (med tekst!:-)). Men her er et lite glimt av hva som skjedde i dag.

Manglet vann i 7 uker.

Beduin leiren ligger et steinkast fra en israelsk bosetning der vann mangel ikke eksisterer. Israelske bosetninger bruker om lag 4 ganger så mye vann som europeiske land, og enda mer enn palestinske landsbyer (tall hentet fra FN). Du kan se de røde hustakene i bakgrunn.

I dag har jeg vært i en liten landsby, rettere sagt en beduin leir i Jordan dalen og delt ut 3000 flasker med vann.

Vi kom dit igår, fikk servert vann, te og brød og hygget oss. Så, utover i praten fikk vi vite at de har vært uten vann i over 7 uker. 7 uker uten vann i over 45 grader!! Og her satt vi og ble servert det lille de hadde. For en uke siden møtte vi tilfeldigvis ordføreren av nabolandsbyen til Yanoun som også er lederen av en vannfabrikk. Etter flere mislykkede forsøk på å få de israelsk distrikt koordinatorene og de palestinske distrikt koordinatorene til å ta ansvar, ringte vi han. Etter 2 minutter hadde vi en avtale om å hente 500 flasker for dele ut på kvelden i går, og møte de igjen i dag og dele ut 3000 flasker. Gratis.

Det har vært en helt utrolig dag. Jeg må fortelle dere mer senere, men nå trenger jeg en liten matpause og kanskje til og med en liten hvil. Bilder og historien kommer om noen timer.

God morgen!!

"Silje!? Siiilje!?? SIIIIIILJEEE!!!". Slik våknet jeg i dag. Tre små brødre som stod på trappen og lurte på om jeg ikke kunne komme ut og leke. De hadde ikke sett noen bosettere, heller ingen soldater, så det betydde vel at jeg ikke hadde noe å gjøre, og da kunne jeg vel heller komme ut og leke med de! Da jeg så hvor entusiastiske og seriøse de så ut, de hadde jo vært flinke og holdt utkikk, sjekket, og hjulpet meg med jobben min, så klarte jeg ikke helt å begynne å forklare de om rapporter og artikler og andre landsbyer.

Så for den neste halvtimen satt vi i trappen og lekte.

En riktig koselig start på morgenen!

Milla, Omar og Selma.

Jeg hadde glemt kameraet mitt, så har lånt bildene fra Sofie Hedman

Det er kyllingenes navn. Hva gutten heter...? Hm..det glemte jeg å spørre om. Ble veldig opptatt og fasinert av disse skjønne kyllingene som hoppet rundt på en lekeplass i gamlebyen i Nablus her om dagen. Tre barn satt på en benk og passet på de. Kyllingene hadde de nettopp kjøpt for 1 shekel hver, ca 1,50 norske kroner. Nei, de skulle ikke spise de, kun leke med de. Hvordan kunne jeg spørre om noe sånt!?

Dagen i dag.

De siste 2 dagene har vi hatt mye aktivitet over hodene våre. Militære fly har passert over landsbyen med ca 15min mellomrom konstant i 5-6 timer, så pause et par timer før de starter igjen. De flyr veldig lavt så det føles som om vi får de inn vinduene våre. Vi står og holder oss fast mens hele huset rister. Noen sier de gjør seg klar for en krig denne sommeren (Lebanon, Syria), mens andre hevder at de kun viser seg for palestinerne. Uansett hva det er så er det slitsomt.

I det jeg slukte ned en kaffekopp og muslien min ringte ordføreren og sa at soldater var i nedre delen av landsbyen og tok bilder av moskeen og de gamle husene. Det tar ca 20 minutter å gå ned, så de var selvfølgelig forsvunnet da vi kom, men vi fikk vite at soldatene hevder at det er en synagoge under moskeen. Dette kan for så vidt stemme da de fleste moskeer ble bygget etter synagoger og kirker (husk fra religionstimen; først kom jødedommen, så kristendommen, deretter islam) og de er alle bygget rundt hellige steder. Ingen bra nyheter. I beste tilfelle kan det bety flere besøk fra soldater og bosettere, i verste tilfelle kan det bety at bosettere kommer for å bosette seg rundt det hellige stedet og at moskeen blir ødelagt og at folk må flytte. Det er i så tilfelle ikke første gangen d|et skjer på vestbredden.

Etter et besøk i en flyktningeleir i Nablus satt jeg i bilen på vei hjem og tenkte på en koselig historie og et søtt møte med noen barn jeg hadde i går. Jeg bestemte meg for å skrive til dere om det og fant ut at det var på tide med et litt mer oppmuntrende innlegg. Men i det vi svingte av hovedveien i retning Aqraba og Yanoun kom en militær bil i full fart opp vår siden vår. Den svingte foran oss og blokkerte veien, stod der et par minutter mens soldatene tok på seg våpnene, hjelmene osv. og så kom de mot bilen vår. Vi hadde en ganske ubehagelig samtale og møte med de, hvorpå sjåføreren vår ble alvorlig truet. Jeg blir ofte stoppet og ofte spurt om hva jeg gjør her, og mange av soldatene er kritiske. Men dette var anerledes. Det var grensepolitiet igjen og de er, som jeg fortalte dere i forrige innlegg, de mest fryktede her oppe i dette området. Og det med god grunn.

Vi kom hjem, litt urolig, og dro ut igjen for å møte noen damer og jenter vi hadde planlagt å ha et hyggelig møte med. Henna-maling, manikyr, skravling og te-drikking stod på programmet. Da vi er tilbake i Yanoun  har soldater akkurat vært og patruljert rundt i landsbyen og folkene her er oppskaket.

Senere på kvelden, når vi har drukket kaffe og te med noen av familiene, lekt med barna, snakket med naboene, så lengtter vi kun etter sengen. Jeg hopper inn i pysjen, lager en kopp te og setter meg ned i sengen. Da ser jeg bil-lys komme ned fra bosetter-utposten. Bosetterne er her. På med klærne igjen, telefonen klar og så løper vi ut. De kjører veldig sakte rundt i landsbyen, stopper, blinker med lysene, kjører litt igjen, snur, kjører tilbake, snur igjen, stopper foran huset til noen, blinker litt igjen. Og sånn fortsetter det i en halvtime.

Nå har jeg lagt meg i sengen igjen. Det er sent, men jeg har funnet frem en brainless romantisk-komedie og laget meg en ny kopp te. Ingen koselige historier, ingen konklusjoner, kun dagen i dag.

"Nei, du kan ikke komme inn i denne landsbyen i dag" ...heller.

Iraq Burin. En vakker landsby plassert på en høyde med nydelig utsikt, frisk luft og hyggelige gater. Iraq. Men den har sider av seg som er mørke og tunge, og sider jeg ikke liker. Men disse er konsekvenser av press og vold fra israelske bosettere, mangel på støtte fra palestinske myndigheter og forvirrende internasjonal tilstedeværelse, og soldater som utøver ekstrem skremsel og vold. Det er en landsby som er traumatisert og slitne. De stoler ikke på noen utenfra lengre og føler seg veldig alene.

I går rakk jeg en liten tur innom Iraq Burin igjen. Det vil si, jeg kom ikke inn, men ble stoppet av soldatene nederst i veien. Jeg hadde snakket med ordføreren, kontaktene mine, sjefen min og teamet mitt. Denne gangen var vi klare. Jeg og en kollega satt i bilen med vår lokale sjåfør og snakket om hvordan vi best kunne snakke med soldatene. Vi hadde hørt fra ordføreren at internasjonale personer var arrestert og truet med deportering, så vi var litt spente. Men vi er ingen aktivister her nede, vi står ikke foran i demonstrasjoner, vi ikler oss ikke palestinaskjerf og kaster stein på soldatene. Det er ikke derfor vi er her, og det prøver vi alltid å vise så tydlig vi kan. Latteren og spøkene satt løst. Noen ganger er samtalene våre helt absurde hvis du tar de ut av kontekst, så det hjelper å tulle litt med det.

Vi kjørte forbi flere tettsteder på vei opp dit. Folk var ute og handlet, spiste is i gatene, resturantene var fulle, og alle hadde en oppgave, alle var travle med noe. Når vi nærmet oss landsbyen ble det plutselig veldig stille, akkurat som gangene før. Nesten ingen trafikk, ingen mennesker og det blir stille i bilen. En taxi som kommer mot oss blinker med lysene og sjåføren vår stopper og prater med han. Grensepolitiet er på plass og han anbefaler oss å snu. Vi bestemmer oss for å kjøre forsiktig videre og se hvordan situasjonen er, det er derfor vi har kommet.

Jeg merker at sjåføren vår begynner å bli litt nervøs, han foreslår at vi later som om vi skal svinge til høyre når vi kommer ned i krysset i stedet for å ta veien rett frem, da vil de tro at vi ikke skal opp til landsbyen. Men da vi kommer ned ser vi at de har stengt begge veiene. De setter på en ulende sirene og stopper oss.

Grensepolitiet har ikke bare som oppgave å passe på grensene, de hjelper også den israelske hæren inne på vestbredden. Troppene er beryktet og kjent for å være brutale. Det er oftest de som tar seg av spesialoppdragene og i motsetning til hæren så kan de også arrestere deg.

De er ikke like villige til å hjelpe oss med informasjon som tidligere, de vil helst ikke snakke med oss og hvertfall ikke slippe oss inn. Det har gått uker nå uten at vi har vært i landsbyen og vi ønsker virkelig å komme inn for å snakke med familiene. Vi viser de at vi ikke er her for å skape problemer, vi snakker rolig og jeg klarer å få litt mer kontakt med en av soldatene. Han forteller meg at vi kan prøve igjen om 2 timer, men jeg vet at vi ikke kommer til å få adgang da heller, han prøver å legge det over på neste patrulje som kommer og tar over posten.

Etter noen minutter snur vi og kjører tilbake. Vi kom ikke inn nå heller, men vi har vist de at det er internasjonale i området og at vi holder et lite øye med hva som skjer der. Og de i landsbyen har sett at vi prøvde, de føler seg ikke helt glemt. Det er det vi kan gjøre. Etter en liten rapport til FN og hovedkontoret vårt setter jeg meg ned og lagd en plan for neste gang vi skal opp dit. Vi prøver igjen i morgen. Det er mandag i morgen og det er en dag vi ikke har vært der på enda. Kanskje vi får lov da, kanskje ikke, men som en dame fra FN sa til meg for noen dager siden, "Gir vi opp kan vi like gjerne dra hjem, da har vi ikke noe mer her å gjøre". Vi må fortsettte å prøve. Det finnes alltid muligheter for å nå et mål, man må bare finne den rette veien.

LØRDAG

Lørdag igjen.
Jeg våkner og vet at dagen kommer til å bli som alle andre lørdager. Vi går, vi sitter og vi venter. Venter på at bosetterne skal komme. Vi vet aldri når eller hva de kommer til å gjøre og det er det som gjør meg mest irritert. De fleste lørdagene gjør de ikke noe alvorlig, men alikevel klarer de å kontrollere oss ved hjelp av frykten. Frykten for at de skal skade noe eller noen, frykten for at vi ikke skal strekke til for de som bor her i landsbyen, og frykten for at vi skal sprekke. Det er det samme hele uken, men det er denne dagen som pleier å være den verste av de syv.

Det er alltid en liten klump i magen. En klump som er blandet sammen av sinne, frustrasjon og spenning (ikke den gode spennings-følelsen). Det er så viktig å holde seg rolig, ikke provosere, være rolig og balansert. Men noen ganger koker det inni meg og jeg har lyst til å skrike til de, gi de en liten (eller stor) ørefik og riste de til fornuft.

De kom igjen i dag. Klokken seks på kvelden. De kom ned fra bosetningen, ned forbi husene, men ikke midt inni husklyngen denne gangen. Jeg fulgte de på avstand, mens noen stod og passet på området rundt huset vårt. En av kollegaene mine sier, "Å nei, jeg glemte kikkerten og jeg klarer ikke å se, har de våpen?". Jeg klarer ikke å se det jeg heller, men jeg tror ikke de har de store geværene. Hun begynner å bli litt engstelig, og samtalen som følger mens vi vandrer nedover veien er ingen samtale to unge jenter egentlig skal ha. Jeg innser det når jeg tenker litt på det i ettertid. Men det er rart hvor fort man vender seg til ting og hvor fort dette blir "vanlig".

Når vi ser bosetterne forsvinne opp bakken på den andre siden av oss blir vi stående å småprate litt, og etterhvert pakker vi sammen sakene våre og flytter oss inn. Da var det over for denne dagen. Håper vi. Satser vi på. De har vist oss at de er her og det holder for en stund.

Jeg vendte meg ganske fort til dette, og er her i en kort periode så jeg vil ikke ha store problemer med å vende meg av det igjen. Men hva med de som vokser opp med dette, denne ventingen og frykten. Man prøver å leve så normalt som mulig, men livet er kontrollert av noen andre. Det er noen andre som setter spillereglene og du lever hverdagen din basert på andres aktiviteter og handlinger. Det er ingen voldsom og hektisk krig her nå. Men det er noe som jeg nesten tror er verre. Det er en konstant understrykkelse og den blir sakte, men sikkert verre. For hver dag som går blir det tatt litt og litt av det palestinske folk. Land, bevegelsesfrihet, mulighet for jobb og utdanning, og håp. Lite nok til at det ikke blir gjort noe med, til at det bare går sin gang og ikke blir plukket opp på radaren til internasjonale medier og politikere, men det er store nok overgrep til at folk mister troen og håpet på en løsning og et bedre liv i fremtiden.

Som Rashed, ordføreren her sa i sted da vi så bosetterne ta fatt på veien opp bakken på den andre siden, "Det er ikke mer vi kan gjøre. Jeg har en familie som jeg må ta meg av og jeg har en jobb, jeg må gå og melke dyrene nå". Han smiler, hever og senker skuldrene mens han puster ut og tar fatt på veien inn til låven.