"Nei, du kan ikke komme inn i denne landsbyen i dag" ...heller.

Iraq Burin. En vakker landsby plassert på en høyde med nydelig utsikt, frisk luft og hyggelige gater. Iraq. Men den har sider av seg som er mørke og tunge, og sider jeg ikke liker. Men disse er konsekvenser av press og vold fra israelske bosettere, mangel på støtte fra palestinske myndigheter og forvirrende internasjonal tilstedeværelse, og soldater som utøver ekstrem skremsel og vold. Det er en landsby som er traumatisert og slitne. De stoler ikke på noen utenfra lengre og føler seg veldig alene.

I går rakk jeg en liten tur innom Iraq Burin igjen. Det vil si, jeg kom ikke inn, men ble stoppet av soldatene nederst i veien. Jeg hadde snakket med ordføreren, kontaktene mine, sjefen min og teamet mitt. Denne gangen var vi klare. Jeg og en kollega satt i bilen med vår lokale sjåfør og snakket om hvordan vi best kunne snakke med soldatene. Vi hadde hørt fra ordføreren at internasjonale personer var arrestert og truet med deportering, så vi var litt spente. Men vi er ingen aktivister her nede, vi står ikke foran i demonstrasjoner, vi ikler oss ikke palestinaskjerf og kaster stein på soldatene. Det er ikke derfor vi er her, og det prøver vi alltid å vise så tydlig vi kan. Latteren og spøkene satt løst. Noen ganger er samtalene våre helt absurde hvis du tar de ut av kontekst, så det hjelper å tulle litt med det.

Vi kjørte forbi flere tettsteder på vei opp dit. Folk var ute og handlet, spiste is i gatene, resturantene var fulle, og alle hadde en oppgave, alle var travle med noe. Når vi nærmet oss landsbyen ble det plutselig veldig stille, akkurat som gangene før. Nesten ingen trafikk, ingen mennesker og det blir stille i bilen. En taxi som kommer mot oss blinker med lysene og sjåføren vår stopper og prater med han. Grensepolitiet er på plass og han anbefaler oss å snu. Vi bestemmer oss for å kjøre forsiktig videre og se hvordan situasjonen er, det er derfor vi har kommet.

Jeg merker at sjåføren vår begynner å bli litt nervøs, han foreslår at vi later som om vi skal svinge til høyre når vi kommer ned i krysset i stedet for å ta veien rett frem, da vil de tro at vi ikke skal opp til landsbyen. Men da vi kommer ned ser vi at de har stengt begge veiene. De setter på en ulende sirene og stopper oss.

Grensepolitiet har ikke bare som oppgave å passe på grensene, de hjelper også den israelske hæren inne på vestbredden. Troppene er beryktet og kjent for å være brutale. Det er oftest de som tar seg av spesialoppdragene og i motsetning til hæren så kan de også arrestere deg.

De er ikke like villige til å hjelpe oss med informasjon som tidligere, de vil helst ikke snakke med oss og hvertfall ikke slippe oss inn. Det har gått uker nå uten at vi har vært i landsbyen og vi ønsker virkelig å komme inn for å snakke med familiene. Vi viser de at vi ikke er her for å skape problemer, vi snakker rolig og jeg klarer å få litt mer kontakt med en av soldatene. Han forteller meg at vi kan prøve igjen om 2 timer, men jeg vet at vi ikke kommer til å få adgang da heller, han prøver å legge det over på neste patrulje som kommer og tar over posten.

Etter noen minutter snur vi og kjører tilbake. Vi kom ikke inn nå heller, men vi har vist de at det er internasjonale i området og at vi holder et lite øye med hva som skjer der. Og de i landsbyen har sett at vi prøvde, de føler seg ikke helt glemt. Det er det vi kan gjøre. Etter en liten rapport til FN og hovedkontoret vårt setter jeg meg ned og lagd en plan for neste gang vi skal opp dit. Vi prøver igjen i morgen. Det er mandag i morgen og det er en dag vi ikke har vært der på enda. Kanskje vi får lov da, kanskje ikke, men som en dame fra FN sa til meg for noen dager siden, "Gir vi opp kan vi like gjerne dra hjem, da har vi ikke noe mer her å gjøre". Vi må fortsettte å prøve. Det finnes alltid muligheter for å nå et mål, man må bare finne den rette veien.