LØRDAG

Lørdag igjen.
Jeg våkner og vet at dagen kommer til å bli som alle andre lørdager. Vi går, vi sitter og vi venter. Venter på at bosetterne skal komme. Vi vet aldri når eller hva de kommer til å gjøre og det er det som gjør meg mest irritert. De fleste lørdagene gjør de ikke noe alvorlig, men alikevel klarer de å kontrollere oss ved hjelp av frykten. Frykten for at de skal skade noe eller noen, frykten for at vi ikke skal strekke til for de som bor her i landsbyen, og frykten for at vi skal sprekke. Det er det samme hele uken, men det er denne dagen som pleier å være den verste av de syv.

Det er alltid en liten klump i magen. En klump som er blandet sammen av sinne, frustrasjon og spenning (ikke den gode spennings-følelsen). Det er så viktig å holde seg rolig, ikke provosere, være rolig og balansert. Men noen ganger koker det inni meg og jeg har lyst til å skrike til de, gi de en liten (eller stor) ørefik og riste de til fornuft.

De kom igjen i dag. Klokken seks på kvelden. De kom ned fra bosetningen, ned forbi husene, men ikke midt inni husklyngen denne gangen. Jeg fulgte de på avstand, mens noen stod og passet på området rundt huset vårt. En av kollegaene mine sier, "Å nei, jeg glemte kikkerten og jeg klarer ikke å se, har de våpen?". Jeg klarer ikke å se det jeg heller, men jeg tror ikke de har de store geværene. Hun begynner å bli litt engstelig, og samtalen som følger mens vi vandrer nedover veien er ingen samtale to unge jenter egentlig skal ha. Jeg innser det når jeg tenker litt på det i ettertid. Men det er rart hvor fort man vender seg til ting og hvor fort dette blir "vanlig".

Når vi ser bosetterne forsvinne opp bakken på den andre siden av oss blir vi stående å småprate litt, og etterhvert pakker vi sammen sakene våre og flytter oss inn. Da var det over for denne dagen. Håper vi. Satser vi på. De har vist oss at de er her og det holder for en stund.

Jeg vendte meg ganske fort til dette, og er her i en kort periode så jeg vil ikke ha store problemer med å vende meg av det igjen. Men hva med de som vokser opp med dette, denne ventingen og frykten. Man prøver å leve så normalt som mulig, men livet er kontrollert av noen andre. Det er noen andre som setter spillereglene og du lever hverdagen din basert på andres aktiviteter og handlinger. Det er ingen voldsom og hektisk krig her nå. Men det er noe som jeg nesten tror er verre. Det er en konstant understrykkelse og den blir sakte, men sikkert verre. For hver dag som går blir det tatt litt og litt av det palestinske folk. Land, bevegelsesfrihet, mulighet for jobb og utdanning, og håp. Lite nok til at det ikke blir gjort noe med, til at det bare går sin gang og ikke blir plukket opp på radaren til internasjonale medier og politikere, men det er store nok overgrep til at folk mister troen og håpet på en løsning og et bedre liv i fremtiden.

Som Rashed, ordføreren her sa i sted da vi så bosetterne ta fatt på veien opp bakken på den andre siden, "Det er ikke mer vi kan gjøre. Jeg har en familie som jeg må ta meg av og jeg har en jobb, jeg må gå og melke dyrene nå". Han smiler, hever og senker skuldrene mens han puster ut og tar fatt på veien inn til låven.