På vei tilbake gjennom vestbredden.

En gjeter spiller fløyte for sine sauer.

En lang dag har gått forbi. Jeg sitter i minibussen på vei tilbake til Yanoun, sliten etter delegasjonen i Hebron. Solen er på vei ned og sender sine siste stråler utover landskapet som passerer oss. Det er vakkert. Dette landet de kjemper sånn om, det er utrolig vakkert. Det er noe magisk ved det. All historien som ligger rundt hver eneste sving og alle menneskene som er knyttet sammen av dette landet.

Bilen svinger seg gjennom landskapet på nye, flotte veier, til lyden av bønneropet som høres hver gang vi passerer et tettsted. De ligger nærme hverandre og tilslutt blir lyden tatt over av bønneropet på radioen; en rolig, vuggende stemme følger oss videre på turen. Ved siden av oss ser vi en gjeter som spiller fløyte for flokken sin, og jeg må nesten klype meg armen for å se om jeg fremdeles er våken. Det er så fredelig, og selv om jeg er sliten føles det godt å sitte på bussen, her får man ikke gjort så mye. Man kan bare sitte der, se ut og ta inn lydene rundt seg.

Soldater stopper oss flere ganger på vei opp, spør etter pass og papirer fra oss og palestinerne. Vi får ikke glemme at vi er i et konfliktområde. Vi kjører forbi biler som er blitt stoppet, familier som står utenfor på rekke og venter på at soldatene skal bestemme seg. En mor sitter inni bilen med babyen sin på fanget og tre barn i baksetet mens faren blir brakt inn i et avhørs-rom. Køene er lange og trafikken går sakte. Men det er noe rolig over det, kanskje er det fordi alle er trøtte og slitne. Til og med soldatene virker slitne.

Nå er vi snart hjemme, kun en liten biltur fra kontrollposten og opp til Yanoun. Etter et litt ubehagelig møte med to bosettere mens vi venter på sjåføren vår, er vi på plass i bilen og tyve minuttere senere hviler jeg hodet på puten min.