Gjestfrihet blant palestinere.

Gjestfriheten i Palestina er utrolig. Noen ganger er de så hjelpsomme og velkomne at jeg nesten blir brydd. Jeg har bestemt meg for å skrive et nyhetsbrev om vann-saken, så den kommer på epost i stedet (kanskje her også, vi får se), men jeg er ikke helt ferdig med denne lansbyen og vil fortelle dere om den gjestfriheten vi ble møtt med da vi kom med vannet. Den minnet meg bare igjen på hvor heldig jeg er som får møte alle disse menneskene. 10 minutter etter at vi hadde fått flaskene ned fra lastebilen, kom det første glasset med te.

30 minutter etter det første glasset med te, kom brødet frem, rett fra taboonen (en slags ovn). Hvis dere lurer på hvem som har tatt en liten bit av brødet....

...så er det meg ja. Barna var superivrige på å ta bilder av meg. Noen ganger trives jeg ikke helt i rollen som fotograf, serlig ikke i denne settingen. Det føles som om vi skal dokumenter hvor flinke vi har vært, litt ovenfra og ned. Men om man lar noen av barna få ta bilder, så slipper man den rollen. Det er selvfølgelig viktig å være forsiktig og ikke gå for langt den andre veien, men jeg liker å la noen av barna få leke litt med bilder, man får mange spennende vinkler og motiver.

10 minutter etter brødet kom maten. Jeg hadde sneket meg litt unna mennene og prøvde å finne noen damer. Jeg så de løp rundt "i kulissene" med vannflasker, vasket barna, lagde mat og satt flaskene i system i hjemmene sine. Jeg var svært imponert over hvor fort mennene organiserte seg selv og jobbet effektivt for å få alt ut til alle familiene, så jeg fant ut at jeg kunne snike meg vekk en liten stund. Mens damene løp frem og tilbake serverte de meg vann og mat og passet på at den yngste damen, rundt 20 år, ble sittende med meg.

Og når vi skulle kjøre tilbake fikk vi med oss masse brød og de tilby til og med vann. Så før de i det hele tatt tenkte på å drikke noe selv bød de oss på både mat og vann. Det er en fin grense det der, grensen mellom å være høflig og spise nok til at de blir glade, og ikke spise mer enn at du vet at det er nok igjen til resten av familiene. Hver og en har sin strategi, og jeg har utviklet en som fungerer for meg. Så lenge man bruker litt tid på å lese signalene, og passer på at man spiser og koser seg sammen med de, noe som er minst like viktig som selve måltidet, så fungerer som regel de fleste "strategier". Bli med meg på tur en gang så får dere se min:-)

Ønsker du å motta dette nyhetsbrevet så sender du meg en mail, silje.olsen21@gmail.com eller kontakter meg via bloggen.