Dagen i dag.

De siste 2 dagene har vi hatt mye aktivitet over hodene våre. Militære fly har passert over landsbyen med ca 15min mellomrom konstant i 5-6 timer, så pause et par timer før de starter igjen. De flyr veldig lavt så det føles som om vi får de inn vinduene våre. Vi står og holder oss fast mens hele huset rister. Noen sier de gjør seg klar for en krig denne sommeren (Lebanon, Syria), mens andre hevder at de kun viser seg for palestinerne. Uansett hva det er så er det slitsomt.

I det jeg slukte ned en kaffekopp og muslien min ringte ordføreren og sa at soldater var i nedre delen av landsbyen og tok bilder av moskeen og de gamle husene. Det tar ca 20 minutter å gå ned, så de var selvfølgelig forsvunnet da vi kom, men vi fikk vite at soldatene hevder at det er en synagoge under moskeen. Dette kan for så vidt stemme da de fleste moskeer ble bygget etter synagoger og kirker (husk fra religionstimen; først kom jødedommen, så kristendommen, deretter islam) og de er alle bygget rundt hellige steder. Ingen bra nyheter. I beste tilfelle kan det bety flere besøk fra soldater og bosettere, i verste tilfelle kan det bety at bosettere kommer for å bosette seg rundt det hellige stedet og at moskeen blir ødelagt og at folk må flytte. Det er i så tilfelle ikke første gangen d|et skjer på vestbredden.

Etter et besøk i en flyktningeleir i Nablus satt jeg i bilen på vei hjem og tenkte på en koselig historie og et søtt møte med noen barn jeg hadde i går. Jeg bestemte meg for å skrive til dere om det og fant ut at det var på tide med et litt mer oppmuntrende innlegg. Men i det vi svingte av hovedveien i retning Aqraba og Yanoun kom en militær bil i full fart opp vår siden vår. Den svingte foran oss og blokkerte veien, stod der et par minutter mens soldatene tok på seg våpnene, hjelmene osv. og så kom de mot bilen vår. Vi hadde en ganske ubehagelig samtale og møte med de, hvorpå sjåføreren vår ble alvorlig truet. Jeg blir ofte stoppet og ofte spurt om hva jeg gjør her, og mange av soldatene er kritiske. Men dette var anerledes. Det var grensepolitiet igjen og de er, som jeg fortalte dere i forrige innlegg, de mest fryktede her oppe i dette området. Og det med god grunn.

Vi kom hjem, litt urolig, og dro ut igjen for å møte noen damer og jenter vi hadde planlagt å ha et hyggelig møte med. Henna-maling, manikyr, skravling og te-drikking stod på programmet. Da vi er tilbake i Yanoun  har soldater akkurat vært og patruljert rundt i landsbyen og folkene her er oppskaket.

Senere på kvelden, når vi har drukket kaffe og te med noen av familiene, lekt med barna, snakket med naboene, så lengtter vi kun etter sengen. Jeg hopper inn i pysjen, lager en kopp te og setter meg ned i sengen. Da ser jeg bil-lys komme ned fra bosetter-utposten. Bosetterne er her. På med klærne igjen, telefonen klar og så løper vi ut. De kjører veldig sakte rundt i landsbyen, stopper, blinker med lysene, kjører litt igjen, snur, kjører tilbake, snur igjen, stopper foran huset til noen, blinker litt igjen. Og sånn fortsetter det i en halvtime.

Nå har jeg lagt meg i sengen igjen. Det er sent, men jeg har funnet frem en brainless romantisk-komedie og laget meg en ny kopp te. Ingen koselige historier, ingen konklusjoner, kun dagen i dag.