Frokost the Yanouni-style.

Sauemelk, gjeiteost, saue-yogurt og andre meieriprudukter...grønsakern, egg og brød. Alt funnet i nabohusene. Til og med honningen! Nå skal jeg ut på "vakt-runde", noen timers gåtur. Vi snakkes senere, ha en god dag alle sammen!

Yanoun - "quiet and calm"

Etter to og en halv time på reise, fra kontrastfulle og vakre Jerusalem til Ramallahs finansbygninger og bylarm, befant jeg meg plutselig i ingenmannsland. Ghassan, vår lokale taxisjåfør, svingte den gule minibussen sin opp på en smal landevei og ut, ut, og lengre ut på landet. Her ser vi oliventrær og marker så langt øye rekker. Jordandalen ligger langstrakt nedenfor oss, og er det klart nok så ser vi også Dødehavet.


Litt lengre oppover landeveien, gjennom en dal med åser på alle kanter, ligger Yanoun.Navnet er flere hundre år gammelt og stammer fra ordet Yanouh som betyr "quiet and calm".  Et idyllisk lite sted som hadde passer godt inn i en økovennlig reisebrosjyre. Med kortreist mat og gåturer langs olivenlundene. Men denne landsbyen har en spesiell historie som gjør at den krever konstant internasjonal tilstedeværelse.

Utsikten fra øvre Yanoun

På alle åstoppene ligger det bosetninger der ideologiske israelere har valgt å bygge tettsteder og småbruk, og utkikkstårn og treningsområdet for den israelske hæren. I 2002, etter at en palestiner (ikke fra Yanoun) drepte 5 menn i en av bosettingene her, kom bosettere løpende ned og skøt i luften. De brøt seg inn i alle husene, banket opp og skadet alle mennene, og drepte sauene deres. De brente generatoren til landsbyen, badet og forurenset drikkevannet (noe som har skjedd flere ganger siden, sist i januar 2010), og ødela vanntankene. Men dette var ikke noe nytt. Dette hadde skjedd jevnlig siden 1996 da bosetterne begynte å flytte hit.

Rashid, ordføreren i landsbyen forteller at de kom hver lørdag natt med hunder og våpen, og banket menn foran barna deres. Han husker tilbake til 2002, "En lørdag sa de at de ikke ville se oss her neste lørdag, og at vi burde flytte". Den uken flyttet de alle sammen.

Ved hjelp av israelske fredsorganisasjoner og mye mediedekking kunne de komme tilbake til landsbyen etter noen måneder og år. Etter det stoppet ikke problemene, bosetter fortsatte å angripe landsbyen, og var ikke redde for å angripe internasjonale representanter heller. Hverdagen for innbyggerne er fremdeles preget av bosettere på alle kanter, og det påvirker både arbeidet og livet deres. De er alltid på vakt, og følger med på hver bevegelse og bil som kommer.

International House, her bor vi. Ingen våpen har lov til å komme inn, det gjelder både for bosettere og soldater.

Nå er det alltid minst 1 person tilstedet i det internasjonale huset, untatt på lørdager da det må være minst 2. Fra nå av er dette også mitt hjem, og jeg er dypt beæret over den vennligheten og velkomsten de har møtt meg med. - Ahlan wa-Sahlan, welcome to Yanoun!

Demonstrasjon med Israelske fredsorganisasjoner

Hver fredag arrangeres det ulike fredelige demonstrasjoner blant israelere som er i mot okkupasjonen. Jeg var på to av de i dag, og det er jeg utrolig glad for at jeg gjorde selv om jeg var sliten og egentlig ville gå tilbake til rommet mitt. Jeg tror det var flere som følte at pågangsmotet og håpet hadde sluknet litt etter alt vi har sett og hørt den siste tiden. Og det føltes så utrolig bra å møte vanlige israelere som stod stille i en fredelig demonstrasjon mot husødeleggelser og urettferdighet.

Alle typer mennesker var til stede, og masse journalister og fotografer. Det var en god og rolig stemning og godt å faktisk høre og se at det er støtte blant folk på okkupasjonsmaktens side til en fredelig løsning.

Hva har jeg lært de siste dagene?

Denne uken har jeg vært tilbake på kurs i Jerusalem. Det har vært mye kursing de siste månedene og det trengs for det er mye man skal passe på og mye å sette seg inn i. Men jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av å sitte inne, jeg vil ut og møte folk igjen, gjøre noe, og se!

Hver dag blir vi bedt om å komme med noen refleksjoner og si noen setninger, ord, om hva man sitter igjen med fra dagen før. And believe me, det er mye rart man har oppi hodet sitt etter så mye input.

Så, hva har jeg nå lært da?

1. Ta alltid med deg en løk når du skal på demonstrasjon. Det hjelper mot tåregassen.

2. Det er vanskelig å jobbe i team, men viktig å ha noen gode mennesker rundt deg i en presset situasjon.

3. Rapporter, logger, nyhetsbrev, blogging, focus reports, øyevitne reportasjer osv...Jeg skulle gått på journalisthøyskolen.

4. Det er viktig å le, humor får deg gjennom alt:-D

5. Ideologier er mye sterkere enn jeg først trodde. Når man kan klare å kaste ut folk fra toppetasjen på et hus for å bo over folk du hater i et nabolag du hater, og i tillegg la barna dine vokse opp slik - da er det ikke bare noe du mener og tror...
6. Militær-prosedyrer for den israelske hæren i situasjoner som "are getting out of hand", demonstrasjoner ol.:
    - Lydgranat
    - Tåregass
    - Gummikuler (har de ikke gummikuler så hopper de over dette punktet)
    - Skarp ammunisjon
    - Skudd 60 graders vinkel
    - ....
Man bør være på vei hjem i det man hører at de skifter til "ekte" kuler.
7. Ikke bruk "masse armer og bein" når du skal snakke med soldater.

8. Blir man kidnappet så hjelper det ikke å ringe familie og venner, hm...

9. Normalt så skjer det ikke noe med internasjonale her nede.

Phu.

2 nye gutter drept, i Awarta

Innleggene er postet litt senere enn de er skrevet, men er snart updated. Denne skrev jeg på søndag.

Tidligere i dag var vi på vei inn til Nablus for å besøke Project Hope og ICRC (den internasjonale Røde Kors-komiteen). Da vi var ferdige med med møte hos Project Hope og stod ute på verandaen deres og nøt den nydelige utsikten de har utover hele byen, kom plutselig beskjeden over telefon...2 nye gutter var drept i området. Guttene kom fra en landsby som heter Awarta og vi hadde kjørt gjennom der en halvtime-time tidligere. Altså, i løpet av 24 timer er 4 gutter drept på Vestbredden, alle innenfor et område på størrelse med Drammen kommune. De kaller det den blodigste helgen på over et år. Det får meg til å tenke på hva som skjedde for litt over et år siden i Israel/Palestina...-Gaza.

Tilbake på verandaen så vi en av de ansatte som vi nettopp hadde sittet i møte med forandret ansiktsuttrykket sitt. Alle var sjokkerte og triste, men han ble bare stående og se i bakken og riste på hodet. Han kommer fra Awarta, en lite sted hvor alle kjenner hverandre og med kun et fåtall familier. Det er en trist stemning i både det nye og gamle teamet, og palestinere vi snakker med slitne. Folk kjenner på en form for håpløshet og frustrasjon. Det snakkes om en 3. intifada, og martyrer. Men ingen av de jeg møter ønsker dette.

                            FOTO: B'tselem. Salah Kamal Qawariq, 18, og  Muhammad Faysal Qawariq, 19 begraves.

2 gutter drept under liten demonstrasjon.

Vi står og ser på hva som skjer i enden av veien der soldatene kommer inn i landsbyen og møter ungdommene og barna.

Under et besøk til en landsby teamet mitt vil ha ansvar for de neste månedene ble vi vitne til en demonstrasjon som ble langt mer voldelig enn vi først trodde. Iraq Burin er en landsby med ca 1000 innbyggere og ligger i nærheten av Nablus, nord på vestbredden. De siste 6 månedene har det vært sammenstøt mellom innbyggerne og israelske bosettere hver lørdag. Israleske bosettere blir ofte kategorisert for å skille mellom de ideologiske og de som bor der av økonomiske grunner. Dette kan jeg komme mer inn på i et annet innlegg. Bosetterne i dette området er ideologiske og kan opptre svært provoserende. De bor på høydene rundt landsbyen og hver lørdag kommer de ned for å bade i drikkevannet til landsbyen, bærende på våpen (som for eksempel høygafler og M16). Landsbybeboerne svarer med å kaste stein, og dette har etterhvert utviklet seg til et lørdags-rituale som også involverer soldater. Det er blitt et slags gjensidig spill.

Denne gangen var det ingen bosettere, men kun soldater og de to partene nærmet seg hverandre. Tåregassen lå i hovedgaten, det kom stadig mer fra soldatene på andre siden, og vi hørte skudd. Mange barn og unge hadde som vanlig samlet seg og beveget seg sakte mot enden av veien og frontlinjen. Jeg liker vanligvis å ta bilder og en del av meg hadde på forhånd tenkt at dette kom til å bli litt spennende og interessant. Men da jeg var der følte jeg meg bare ubekvem og kvalm. Dette var bare smågutter med småsteiner! De føler seg maktesløse og dette er det eneste de kan gjøre, mens soldatene på sin side gjør en jobb og føler seg truet.

Da vi hørte lydbombene nærme seg så begynte vi å diskutere når vi skulle trekke oss tilbake, det forgikk ganske lenge og til tider virket det ganske statisk. Etterhvert så vi bildekk som brant og hørte flere og flere skudd, og plutselig begynte alle å løpe. Dette var vårt que for å trekke oss unna og vi kom oss i en bil og kjørte vekk derfra.

I det vi kom inn døren hjemme hørte vi at 2 gutter, Mohammad Qadus og Osaid Qadus, begge 16 år, var skutt og drept.

Arrived in the Promised/Holy land...?

Både jøder, kristne og muslimer vil finne sine hellige steder bare steinkast fra hverandre.

Etter mye forberedelser, kursing og briefing var jeg endelig på flyet som skulle nedover til dette lovede eller hellige landet som vi alle har hørt så mye om. Det er et samlingspunkt for noen av de største trosretningene vi har i verden, og et område som har vært preget av konflikt i mange århundrer. I dag kjenner vi området kanskje mest fra nyhetsbildet som er preget av uroligheter, væpnet konflikt og dårlig dialog mellom partene.

Da vi landet på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv ble jeg sittende og vente på en fra det norske teamet som ble stoppet i passkontrollen og sittende i avhør i 3 timer. Vi var på forhånd klar over at vi ikke var spesielt populære og at vi kunne oppleve problemer på flyplassen, så hun kom seg gjennom det, men vi var begge blitt raskt minnet på at det ikke var et hvilke som helst ferieland vi var på vei til.

På veien inn til Jerusalem og gjesthuset vi skulle innkvarteres på, så vi mye militære og politi. Vi fikk høre at en av de mest voldelige demonstrasjonene på lenge foregikk like nede i gaten og i følge den palestinske Røde Halvmåne ble 91 personer skadet under sammenstøtene. Før jeg sovnet fikk jeg en hilsen fra vår palestinske koordinator, "welcome to this crazy land".