Taxi i midtøsten.

Chauffören: Welcome to Hebron! Are you UN?
Vi: No...
Chauffören: You are Tiph?
Vi: No, no, we are EAPPI.
Chaufffören: Ah! You are terrorists!
Vi: No, no! No terrorists! Accompaniers! Human rights! Peace in the Middle East!
Chauffören (tänker): Oh… no, not ‘terrorists’…it’s not the right word… Ah! Yes! I mean TOURISTS

Gule taxier og servicer i Hebron

Denne samtalen synes jeg er helt fantastisk! Derfor måtte jeg låne den fra Sofie på Hebron-teamet. Sjekk ut hennes blogg fra Hebron på http://www.jerusalemcafe.blogspot.com/

Og fire dager senere...

Nei, jeg tok ikke fire dager fri, kun to. Men det tok meg en dag til å roe meg og slappe av, så en dag hvor jeg koste meg, og deretter to dager med fullstendig kaos både på timeplanen og i hodet.
Tel Aviv var helt utrolig. Hadde jeg kun vært der så hadde jeg elsket byen! Men da jeg steg ut av bussen etter tre timer på reise, vel vitende om at turen kun hadde tatt eb time hvis det ikke hadde vært for muren, kontrollposter osv, så ble jeg sjokkert. At man kan leve så forskjellige liv kun én time unna hverandre, det er helt utrolig! Jeg har sett kontraster og fattig/rik områder før, men dette var som om man hadde reist 5 timer med fly og kommet på et annet kontinent!

Folk var kjempe hyggelige og jeg nøt både litt shopping og strandliv, -det var godt å komme bort litt. Men det var hele tiden med en liten bismak. Jeg satt på balkongen og så utover havet og solnedgangen mens militære fly og helikoptre inntok landingsposisjon og siktet seg inn på basen som ligger litt nord for byen. Og i det jeg gikk inn på et handlesenter i håp om å finne fred og ro (ja, ja, vi har alle våre greier), stod det to soldater med våpen bak meg i rulletrappen opp, tre kom på vei ned, og på resten av senteret krydde det av jenter og gutter rundt 20-25 som gikk i uniform. Noen hadde matchende vesker og solbriller, noen hadde øredobber og sminke som passet til, mens andre hadde en laidback stil med t-skjorte under og busken hengende litt nedpå. Det virket helt normalt.

Så som dere skjønner, jeg slet litt med å forstå hvordan dette kan foregå. Hvordan livene til menneskene på begge sider kan fortsette slik som dette. Jeg klarer fremdeles ikke å sette ord på det og vet ikke helt om jeg kommer til å bli noe klokere på dette. Men én ting fikk jeg vite. Da jeg til slutt klarte å bestemme meg for å si sannheten hvis folk spurte hva jeg gjorde her, så fikk jeg utelukkende positiv tilbakemelding. Noen mer positive enn andre, men alle ønsket fred og alle mente at det var på tide å gi palestina fri adgang til det okkuperte området. Det er da i det minste noe, en liten, felles platform som kan starte å bygge dialog og samtale på.

Pause.

I dag har jeg tatt meg fri. Faktisk nesten 2 dager fri. Jeg merket i går at jeg virkelig trengte en liten pause og det blir den første fridagen på 6 uker. I Yanoun er man på vakt 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og man skjønner ikke hvor sårt man trenger en dag alene før man plutselig er alene.

Jeg skal oppdatere bloggen litt senere, men først skal jeg sove, spise, og kanskje til og med sole meg litt!

Besøk

Jeg får øye på militæret langt der nede...henter telefonen, ringer Rashed, roper på teamet mitt, tar frem kameraet og gjør meg klar. Rashed sender barna inn og gir beskjed til resten av landsbyen.

Tar noen bilder, legger vekk kameraet igjen (ingen vits i å provosere), og går for å møte bilen .Landsbylivet har stoppet opp, alle holder seg i ro og følger bilen fra avstand. Den kjører gjennom landsbyen, sakte, og stopper innimellom. Vi kan ikke se hvem som sitter der inne eller hva de gjør før vi kommer helt nærme de. Jeg vinker og nikker høflig, én nikker tilbake og jeg er ikke sikker på hvem som stirrer mest, de eller vi i landsbyen.

Så kjører de tilbake nedover veien, farten øker og plutselig er de ute av synet. Mennene går tilbake i arbeid, barna titter ut av husene igjen, og jeg setter meg tilbake i stolen med boken min. Landsbylivet fortsetter.

Vi har hatt mange bosetterbiler kjørende rundt her de siste dagene, både på dagtid og kveldstid...noen ganger også på natten. Derfor sitter vi mye ute om dagen og spretter opp hver gang vi hører noen biler som ikke høres kjent ut. Vi er veldig forsiktige med bosetterbiler, derfor har vi svært få og dårlige bilder av de. Vi har fått klar melding fra kontoret om at vi ikke må provosere. Og det er nettopp derfor de kjører rundt her, de ønsker å bli provosert.

Flower girls

Nå trenger vi en happy-story, gjør vi ikke!? Det har vært mange alvorlige hendelser i det siste, men det begynner på en måte å bli vanlig og det føles som om vi/de lever et ganske normalt liv her nede midt oppi alt sammen. Tror det er viktig å klype seg litt i armen og ikke "normalisere" det for mye, ikke godta det hvertfall.

Her om dagen var jeg på besøk hos en dame som bor i en landsby, Khirbet Tana, hvor alle husene har blitt jevnet med jorden av militæret 3 ganger. Altså, de ble ødelagt, landsbyen bygget de opp igjen, de ble ødelagt, landsbyen bygget de opp igjen, og de ble ødelagt igjen. Men, nå var det en glad-historie vi skulle holde oss til.

Damen på bilde er en av de vi besøker jevnlig. Hun lyste opp da hun så oss, pekte på meg og sa "jamila, - beautiful, beautiful". Smigret og rødmende, svarte jeg "Shukran", mens jeg hørte ordføreren, sjåføren vår, og resten av teamet humre av latter. Så løp hun rett til skapet sitt, fant frem en blomstrete kjole og ba mennene gå ut, her skulle det prøves! Det viser seg at denne damen syr klær. Dermed endte jeg opp i et tradisjonelt, palestinsk antrekk for beduiner og landsbyer nærmere Jordan-dalen. Ikke nok med det, men da vi hørte at den eneste symaskinen i landsbyen ble ødelagt under hus-ødeleggelsene ble vi nesten glade. Én symaskin!? Det kan vi jo ordne. Endelig, noe konkret vi kan fikse! Og da hun hørte det, ble hun så glad at tårene trillet og jeg skulle få kjole, og vi ble invitert til bryllupet til sønnen hennes og alt.

Så, noen ganger skal det ikke så mye til. Man prøver så godt man kan å leve normalt under unormale omstendigheter. Klær må man ha, og det skader ikke om det er noen blomster med glitter på!

Bosettere angrep landsbyen vår i dag.

Telefonen ringte, "Where are you???", spurte Rashed. "I'm...I'm in Nablus...", og i det jeg sa det skjønte jeg at noe var galt. En stor gruppe bosettere hadde trengt seg inn i landsbyen og "herjet rundt" som en av team-medlemmene mine sa. Jeg var midt inni gamlebyen i Nablus; lukter, farger, dyr, mennesker...overalt! Solen stekte, de smale gatene føltes enda trangere enn de var og jeg kjente at jeg var altfor langt borte fra Yanoun.

Jeg hadde akkurat kommet ned fra en voldelig demonstrasjon i Iraq Burin og var ganske frustrert over noen internasjonale fra en solidaritetsorganisasjon som jeg syntes gjorde det absolutt motsatte av å roe ned situasjonen. Det føltes som om de jaktet på action og motarbeidet alt det vi har prøvd å bygge opp der. Så skulle jeg vise en delegasjon av kjente og ukjente rundt i Nablus, og løp på kryss og tvers av byen for å hente og bringe folk (dette er også en av arbeidsoppgavene mine). Telefonene ringte i ett sett om hendelsen i Yanoun og jeg merket at pulsen økte og magen strammet seg, nå måtte jeg holde roen. En av team-medlemmene mine ble truffet av steiner de kastet. De to som var igjen i Yanoun avgjorde at vi to som var i byen skulle gjøre oss ferdige og så komme hjem, de skulle holde oss oppdatert. Men ingen, verken jeg eller gjestene klarte å slappe av med det.

Jeg ringte sjåføren vår og etter en lang time var han endelig der. Køene ved kontrollpostene virket uendelig lange, men til slutt var vi tilbake i landsbyen. Rashed var helt forandret, ikke et ord, ikke et smil, han var en annen mann enn den vi spiste middag med her om dagen. Ikke bare hadde bosetterne gått rundt blant husene, noen med våpen, noen uten...men de hadde også badet i drikkevannet vårt. I drikkevannet som går i rør opp til hvert eneste hus her!

De hadde oppført seg svært truende, både verbalt og fysisk. En klar beskjed de gjentok flere ganger var, "Vi kommer tilbake, vær obs, vi kommer tilbake!".

Dette er ikke en dagligdags ting her. Det hender absolutt at det kommer et par stykker ned, eller at de prøver seg på å gå ned i brønnen, men et så stort antall unge menn og faktisk bading i vannet, det skjer ikke ofte. Vann er en mangelvare her og veldig dyrebart.

Det har ikke vært en god kveld. Ikke bare føler vi at vi har sviktet Rashed og landsbyen, (selv om planen for dagen var godkjent av kontoret så er det definitivt ting vi kunne gjort anerledes), men vi føler oss litt rådville.

Hver gang vi hører en bil eller hører hundene bjeffe mer enn normalt, spretter vi opp til vinduet eller ut av huset. Jeg har tilslutt besluttet å sove med joggebuksen på så jeg slipper å skifte hver gang jeg må ut. Det er lys i hvert hus, ingen klarer å sove, men vi vet ikke om de kommer i natt. Kanskje de ikke kommer igjen før neste lørdag, men det er en sjanse for at de kommer før og da vil vi være til stedet og være klare.

På vei til byen...

Utsikt fra kontoret til Project Hope

Nå er jeg på vei til Iraq Burin for å møte barn og unge, gutter og menn. Demonstrasjonen som foregår hver lørdag har dempet seg siden første gangen vi var der da 2 gutter ble drept, så nå er vi der hver lørdag før demonstrasjonen starter for å prate med de.

Etter det er det på tide med litt byliv igjen, så vi hopper av i Nablus på vei tilbake for å se på liv og røre. Besøke Project Hope, og treffe noen kjente.

God lørdag alle sammen!

Torsdag.

Vi hadde i utgangspunktet endelig klart å planlegge en hel dag og så frem til en forutsigbar "vakt". Vi hadde besøk fra teamet i Jerusalem, noen jenter som jobbet på Universitetet i Nablus (fra England) kom på besøk, og vi skulle monitorere en kontrollpost. Voila! Alt var klappet og klart.

Kl  08.06 får jeg en mail av koordinatoren vår i Jerusalem (som egentlig har tatt seg en fortjent ferie i Italia), "I know i am not suppose to work, but this is a pretty serious incident...". Israelske bosettere hadde tatt seg ned til tettstedet Huwara om natten, kræsjet inn i en bil, satt fyr på to biler, og tagget på en moské (skjeldsord og david sternen blant annet). "And please be alert as it seems that the settlers aound the Nablus area are increaing their activities". Vi fikk avtalt et møte med en annen organisasjon som er plassert der og ringte sjåføren vår. 2 personer ble værende igjen i huset, mens jeg og et team-medlem dro med de to universitets-gjestene.

Vi kom oss et par hundre meter nedover veien før vi ble møtt av disse herrene.

Cowboys. Israelske cowboyer. Hva i all verden gjorde de midt ute på landet her!? Jeg skjønte med en gang hva som var på gang her, og det samme gjorde sjåføren vår. Det var unødvendig å snakke; han stoppet, jeg hoppet ut, team-medlemmet mitt forklarte gjestene våre hva som skjedde nå, hva vi skulle gjøre og hva som kunne skje. "Shalom!", svarte de til mitt vink. "Shalom". Jeg tok et raskt overblikk og talte de, 12 menn på 12 hester. De kom fra sør og stod nå i et kryss der veien fra øvre delen til nedre delen av Yanoun krysset veien de kom på. Våpen? Jo, det hadde de, men ikke like åpenlyst som de bosetterene som bor i området. Nå...hvordan skulle jeg klare å fortsette og holde en samtale, de virket ikke særlig ivrige på å prate. 

Det var klart fra første blikk at vi begge visste hva hverandre gjorde her og at vi begge var klar over at vi var litt på gjyngende grunn. De har israelsk lov i ryggen, vi har internasjonal lov i ryggen (men ikke på alle punkter), men her ute føler man ikke akkurat at internasjonale lover og regler står og backer deg opp... Jeg pratet, de pratet. Innimellom "oversatte" en av mennene og alle lo (jeg vil ikke gjengi hva vi i ettertid ble fortalt at de sa, men hyggelig ord var det ikke). Etter litt mer småprat så spurte de meg om hva jeg gjorde her, er du turist kanskje!? Etter latteren hadde lagt seg puttet jeg på et høflig smil og fortalte at jeg bor sammen med noen andre i øvre delen av landsbyen. Latteren brøt ut igjen. "Er det noen flere hus ledige, kanskje vi kan leie der?". Jeg tilføyde en høflig latter til det høflige smilet og sa at det var dessverre ingen hus ledige. Mens team-medlemmet mitt hadde spurt om å få ta noen bilder av disse flotte hestene så spurte jeg de til slutt om retningen de skulle i. De skulle rett frem. Et sekunds lettelse, før jeg så at de svingte til høyre og opp veien til landsbyen. 

Fra dette punktet er det standard-rutiner. Jeg ringer de jeg skal, forteller hva som er skjedd, og legger en plan med teamet. Så får jeg øye på en ICRC-bil (Internasjonale Røde Kors-komiteen) i retningen der mennene kom fra, som sakte beveger seg mot oss. De stopper og vi utveksler informasjon. De hadde fulgt etter de en stund da de tilfeldigvis hadde vært i området og sett de. De ringte folk, vi ringte folk. Nå hadde alle som skulle få beskjed fått beskjed, og den øvre delen av landsbyen var varslet.

Soldater kom på stedet etter at ICRC hadde ringt i det de hadde observert mennene og hestene.

Etter litt konkluderte vi med at soldatene ikke kom til å gjøre noe, og satt oss i bilen på vei oppover til huset vårt og de andre i landsbyen. Vi visste at ICRC ble stående med soldatene og har on-duty nummeret deres på telefonene våre, og fortsatte med jobben vår organisasjon er her for.

Oppe i landsbyen så vi Rashed og resten av teamet stå og holde øye med de israelske mennene. Medical Relief og Care var tilfeldigvis til stedet og sammen ble vi stående og se på hvordan mennene red over jordene, oppover bakken, forbi husene og videre oppover åsen. Begge parter holdt øye med hverandre, og ingen sa så mye. Jeg så hvordan Rashed (ordføreren) stod, tennene bitt hardt sammen, det alltid-like-vennlige smilet var borte, og øynene flakket innimellom bort på barna som stod i dørkarmen og fulgte med. Da vi ikke kunne se hestene lengre pustet vi lettet ut og gikk oppover mot huset mens praten gikk. Rashed hevet skulderene, smilte kort, og senket skuldrene igjen, "kom, nå tror jeg vi må ha litt te".

For hver dag som går hører vi om flere hendelser i landsbyene og tettstedene rundt oss, det har bare økt siden vi kom hit. Alle venter på at det skal skje mer, og her i Yanoun er det kjent at internasjonale er til stedet 24 timer i døgnet, men det betyr ikke at man ikke kan komme inn i landsbyen og skremme, og å vise at den ikke er glemt. Senere på kvelden kom israelske bosettere med bil og kjørte rundt mellom husene.

FN og Røde Kors

UNOCHA (United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) produsererkart, områdebeskrivelser osv. over det okkuperte palestinske området.

Her om dagen hadde jeg et møte med FNs kontor for koordinering av humanitære saker og Den Internasjonale Røde Kors-komiteen på dagsplanen. Vi samarbeider med begge og rapporterer til deres hovedkontor. Denne gangen hadde vi noen spesielle landsbyer og saker vi ville ta opp med de for å høre om de kunne gjøre noe for landsbyene, og de/vi ønsket å utveklse informasjon om hva vi ser på "bakken".

Jeg visste at det kun var et møte, ikke et jobbintervju, men jeg tok alikevel på meg nystrøken skjorte og byskoene mine (ja, jeg har nå fått en egen kategori sko som nå blir kalt for bysko...aka. de uten sauelort og geitelukt). Det kan jo ikke skade, man vet jo aldri!

ICRC sine kontorer. De jobber blant annet med tilgang til vann, noe som er et stort problem her, og vi samarbeider i en landsby som har vært uten vann i en lang periode fordi de er blitt nektet å reparere rør og brønner

Rush hour på landet

Brød, sandstorm og såpeopera

Søndag var den første dagen jeg har vært alene siden jeg dro hjemmefra. Jeg virkelig gledet meg og så frem til en dag jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Vel, dager blir ikke alltid som du planlegger. Jeg våknet opp, fikk en skyllebøtte for at jeg ikke hadde kjøpt brød (jeg hadde satt meg ned, skrevet handleliste og spurt alle hva jeg manglet, evt hva de hadde lyst på - ingen nevnte brød. Derfor, ingen brød i Siljes handleposer). Jeg gikk opp og ned, og opp og ned i landsbyen i håp om at noen ville gi meg brød (brød er hellig, du kan ikke spørre om brød, men veldig ofte kommer de med rykende ferske brød til oss hvis de ser oss om morgenen), men de så tydeligvis ikke hvor sårt jeg trengte brød.

Deretter dro folk til alle kanter og jeg satt igjen...uten frokost, masse oppvask (alle hadde prøvd å lage noe ut i fra det vi hadde i kjøleskapet; pannekaker, salater, gryteretter osv.), og en beskjed om at jeg måtte defroste fryseren (som endte katastrofalt, men det er en helt annen historie). Ikke en god start på dagen!

Så var det tid for morgenrunden. "Hm....ingen mennesker ute, lurer meg på hvorfor!?". Vel, de hadde tydeligvis sett sandstormen komme. Det hadde ikke jeg. Etter å ha tygget sand og gått vannrett i 4 km, var jeg tilbake og så at den hvite vasken jeg hadde hengt ut til tørk ikke så så hvit ut lengre.

Strømmen gikk. Internett gikk av og på. Mat? Vel...

Så var det tid for en ny gå-runde. Jeg kom ut døren og ble møtt av en vegg med sand, motivasjonen sank lengre og lengre ned, men så ser jeg nabokonen titte ut fra døren og rope på meg. Kaffe? Kan jeg ikke komme å drikke litt kaffe med de? Etter en rask debatt i hodet mitt bestemmer jeg meg for å takke ja til kaffen, det kan da ikke være mange bosettere som vandrer rundt i dette været! De neste timene satt jeg foran en tv og så på egyptiske og syriske såpeoperaer mens jeg drakk nylagd kaffe med kardemomme og sukker i. Vi sa ikke et ord til hverandre, men det var ikke flaut eller rart.

Det var det som skulle til for at dagen min ble bra igjen. 3 skjønne damer som hadde lyst til å tilbringe søndagen sin med meg, i stillhet foran tv'en. Dagen min hadde ikke akkurat blitt som planlagt, men jeg følte meg plutselig som en del av landsbyen. Takk, naboer. Shukran.

Vise ord fra en vis mann - Rajmohan Gandhi besøker Vestbredden

Plassen var fylt av unge og voksne, studenter og diplomater som ønsket å høre på debatten og innleggene til Rajmohan Gandhi og Mustafa Barghouthi.

Den indiske ambassadøren. Han hadde tatt noen studier i Stavanger "i sin tid" og inviterte meg og noen på teamet mitt på middag for å diskutere Norge og Palestina/Israel og India. Jeg svarte at det hørtes veldig hyggelig ut, men det var da ikke et rent lite emne han hadde plukket for en liten middag!

Silje leker paparazzi...Rajmohan Gandhi og konen hans kommer ut av bilen. Mustafa Barghouthi til venstre på bilde (han er generalsekreteren i the National Palestinian Initiativ). Jeg hadde kommet meg på "feil" side av plassen og endte opp på andre siden av folkemengden, men dermed rett ved siden av de celebre gjestene.

Salen var spekket av mennesker, inkludert meg selv, som satt forhåpningsfulle og ventet på inspirerende ord om fred og frihet. Og vi fikk alle det vi håpet på, og mer enn det. Prof. Gandhi var tydelig og klar, og svært strukturert og flink til å prate. Han kom med forklaringer og linker til Sør-Afrika og India og sin egen bestefar som ledet Indias frihetskamp fra britene. Han applauderte palestinernes evne til å le og glede seg til tross for forholdene de lever under, og hevdet at det var nettopp dette de kom til å vinne med. "Ikke bare er det en mekanisme som gjør at dere håndterer leveforholdene deres bedre, men det viser at dere vinner kamp etter kamp".

Hans ord om den israelske regjeringen og okkupasjonen var harde. Faktisk så var de mye mer direkte og kritiske enn jeg hadde trodd, han var dønn ærlig. Men han var rettferdig. Det var viktig for han å poengtere at det finnes mange gode og dårlige mennesker på hver side og han hadde både israelske venner og jødiske venner rundt i verden som delte hans syn på okkupasjonen. "Det er viktig at dere jobber sammen med de", sa han og viste til de israelske fredorganisasjonene.

Gandhi fremhevet også viktigheten av ikke-voldelige veier å kjempe og viste til en av sine egne frihetshelter i India; King Khan. Ved å bruke ikke-voldelige metoder ble han en av de mest fryktede og respekterte lederne for motparten. Barghouthi la også vekt på dette og minnet folk på at det var helt feil å begynne å telle sine egne døde/falne som milipæler i kampen. Uten å si ordet så fikk han oss alle til å tenke på martyrer og plakatene av de 4 som døde uken før.

Prof. Gandhi var veldig hyggelig og tok seg tid til å svare på hvert spørsmål etter debatten. Ivrige studenter ble stående igjen lenge for å høre på hva han hadde å si.

Til slutt kom han med noen forslag til hvordan palestinere kan fortsette kampen.

1. Vær tålmodig,

2. Ikk mist håpet om en rettferdig seier

3. Sett pris på dine kollegaer, "Make the other person great, then you will be great. Your team will become stronger and your cause stronger".

4. Fortsett å jobb med det sivile samfunnet rundt dere.

5. Fortsett å le

6. Utvid den ikke-voldelige kampen

7. Unite - muslimske og kristne palestinere lider under de samme forholdene, jobb sammen.

Etter stående applaus forlot vi salen og tuslet fornøyde hjem med hver vår falaffel i hånden. Det var en fryd å sitte og høre på han og jeg er sikker på at jeg ikke var den eneste som var fyllt av inspirasjon, tanker og ideer da jeg la meg for å sove.

“Self confidence will be found with one hand fighting for your rights and the other hand reconstructing civil society”

Save the Children uk - rapport om levevilkår i de okkuperte palestinske områdene

Living on the Edge, heter rapporten som er skrevet av Save the Children uk. Den tar for seg hvordan okkupasjonen påvirker leveforholdene til barn og familier i Gaza og på Vestbredden og er skummel å lese. Det er noen fryktelig tall de kommer med, og både fysiske og psykiske resultater av husødeleggelser, landkonfiskering, militære operasjoner, og sikkerhet er virkelig bemerkelsesverdige.

Jeg anbefaler dere å ta en titt, http://www.savethechildren.org.uk/en/54_9515.htm

Kino i Yanoun

Og da var jeg tilbake i god Redd Barna aktiv-stil... Skolene har streiket de siste dagene, og jeg ser de tusle frem og tilbake med hver sin pinne og en fotball, og som regel et esel på slep. Har samlet alle barna i dag til kinokveld på skolen i landsbyen. Ikke alle kunne komme denne gangen da mange må hjelpe til hjemme, men jungeltelegrafen spredde seg og rundt klokken syv kom de løpende fra stallen og husene for å se på Madagaskar! Vi dempet beslyningen, satte fram masse skåler med popcorn, sjokolade og karameller, og ordnet stolene så det så ut som en kinosal. Utrolig gøy! Dessverre var skjermen litt liten... Noen som vet hva en prosjektor koster? Barna storkoste seg og lo og fniste gjennom hele filmen. Jeg skjønte ikke bæret av filmen da den var på arabisk, men det var godt å komme inn i en annen verden for en liten stund.

Tidligere i dag hadde vi besøk av sjefene våre i Jerusalem som fortalte at de synes vi har gjort en kjempe bra jobb til nå. Jeg trodde de skulle slakte oss og føler egentlig at vi kunne ha gjort ti ganger mer, men det var godt å få en god tilbakemelding på det vi har gjort, og så kan vi utvikle det videre. Som pappaen min sa på telefon i sted, "syntes de det var bra så må de bare vente til sommeren og se hva dere har klart å få til da!". Man må sette seg mål, gjerne uoppnåelige mål! Men målene må være noe du virkelig ønsker å nå, noe du brenner for! Da kan man til og med klare å nå uoppnåelige mål.

Jeg har et delmål for denne våren. Det er å gi disse barna noe stabilt og trygt, noe de kan være med å bygge opp og se frem til. Men først må jeg bli litt bedre kjent med de, nå begynner jeg å lære meg navnene deres og hvilke familier hører til, og så kan jeg begynne å planlegge. Send gjerne inn forslag!

Stars & Bucks!

Inngangen til Stars & Bucks Cafe

Jeg går gjennom Ramallah, på vei til et møte...folk svirrer rundt meg på alle kanter, noen roper "Welcome, welcome", - endelig litt bylarm! Butikker, taxier, blinkende lys, ah, jeg er og blir en byjente. Mens jeg svinger meg gjennom folkemengden tenker jeg, "Hadde jeg bare hatt en kopp kaffe i hånden nå så hadde alt vært perfekt!". Og så, så åpner veien seg til en stor rundkjøring/plass og der...rett foran meg...ser jeg "Stars & Bucks"!

Jeg lukker øynene. Er det sant? Starbucks?? Åpner de igjen. Nei, ikke Starbucks, men Stars & Bucks!!? Jeg lurer meg på om noen har vært i USA (eller hvilke som helst storby i Europa, Asia) og tenkt at denne kjeden var jammen meg bra, den må vi ta med oss hjem til Ramallah!?

Jeg er blitt fortalt at de har den herlig, forfriskende, nydelige frappuchinoen med krem på toppen, så én ting er sikker...jeg skal tilbake dit. Og takk skal du ha, du som brakte med deg coffee-heaven til Ramallah, jeg er deg evig takknemmelig! (-selv om jeg er litt usikker på om dette er lovlig!?)

Norsk jente, kollega i Jerusalem, ble angrepet av israelske bosettere.

Jeg var på vei inn døren fra en lang dag ute i går og blir møtt av mine team-medlemmer som fortalte at noen hadde angrepet 3 av kollegaene våre som er plassert i Jerusalem. Jeg fikk raskt sjekket mailen min og så en beskjed fra kontoret som forklarte litt av hva som hadde skjedd, mens jeg ringte Ronja som er den norske på teamet der nede. Hun hadde vært en av de 3 og klarte å få det meste på film.

Etter noen minutter fikk jeg lastet ned filmen som kontoret hadde lagt ut på youtube. Det var helt uvirkelig! Vi er blitt trent i å takle demonstrasjoner, hus ødeleggelser, militæret, og også bosettere. Men dette var et scenario vi ikke hadde forutsett. De 3 gikk på gaten i området Sheikh Jarrah og hadde akkurat besøkt en palestinsk familie som har fått ordre om å flytte/bli kastet ut. De er omringet av israelske bosettere som har tatt over omtrent alle husene i området og trenger støtte fra oss. Og mens de er på vei hjemover, så ser de noen bosettere som begynner å følge etter de.  Deretter starter de å rope, sparke flasker og kaste steiner. En engelsk dame på teamet ble truffet av en stein og ble sendt til sykehuset for en sjekk. Heldigvis var ikke skadene mer alvorlig for de, men det var verre med de palestinerne som kom for å hjelpe de. Det israelske politiet kom på stedet, og gjett hvem de arresterte!? En palestiner. En annen ble sendt på sykehuset da han ble angrepet av kniv og fikk skjært opp hånden sin. Og nå står en tredje person i fare for å bli arrestert.

Det er nesten så man ikke klarer å tro det. Hadde jeg ikke kjent mandatet til programmet vårt, eller de kollegaene som er der, så hadde jeg kanskje tenkt, "jo, men de provoserte sikkert litt", eller, "palestinerne var sikkert mer voldelige eller noe". For det virkelig helt utrolig at politiet kan arrestere de som beskyttet de internasjonale tilstedeværende. Og at den store gruppen som gikk til angrep går helt fri!

Jeg skal ikke gjengi mer av historien her, men dere kan gå inn på nrk.no og lese mer og se videoen de klarte å ta.

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7067174

Har dere noen spm så er det bare å ta kontakt med meg så skal jeg sende dere videre til Ronja.

Søndag - Nablus

Olav, en tidligere EA på høst-teamet, kom på besøk for å hilse på familiene og venner i Yanoun, og ble også med oss til Nablus.

Kameraten til Olav. Begge hadde satt seg på bussen i Kairo, der de studerer, og kom oppover til Nablus-området 18 timer senere. De snakker begge arabisk og var til stor hjelp med oversetting og forklaring.

Skolebarn i Nablus.

Byen er den nest største på Vestbredden og ligger i den nordlige delen. Den var lenge et sentrum for finans og politikk, men under den 2. intifadaen ble dette flyttet ut av byen og Nablus ble en farlig by å være i. Preget av militære angrep og ekstremistiske palestinske partier ble byen fryktet av flere enn det israelske militæret og lokalbefolkningen. Nå har byen jobbet hardt for å komme seg ut av dette ryktet, og de jeg møter er svært vennlige og velkomne og gjør alt for at jeg skal trives i byen.

Vi gikk gjennom byen for å vise andre kollegaer denne spennende byen som har røtter tilbake til 4500 år f.Kr.

Nablus ligger i området A som gjør at den palestinske selvstyremyndigheten sitter med det meste av kontroll. Dette er palestinske soldater som står rundt i byen og passer på.

Her utveksles erfaring og tips fra gamle ledsagere til nye.

Klokketårnet, Manara, i gamlebyen. Reist av den ottomanske sultanen Abdul Hamid II tidlig på 1900-tallet. 

Lørdagsgodt

Dagen i dag har vært stille. Det er lørdag så alle er litt på vakt. Lørdag er Shabbat og hviledagen i den jødiske troen. Den varer fra fredag kveld til lørdag kveld. Som oftest skjer angrep på landsbyer nettopp på denne dagen, så vi må alltid være to personer i huset. Jeg har gått på turer og drukket kaffe etter kaffe med forskjellige familier, matet små lam med flaske, og sittet utenfor huset for å vise at vi er tilstedet.

Nabodamene er to voksne søstre som bor sammen med moren sin og de driver en liten butikk. Butikken er et skap og noen hyller i stuen deres og de er fylt av ris, toalettpapir, masse-rart-som-jeg-ikke-vet-hva-er, og ikke minst godteri. Og i dag er tydeligvis den store godteri-dagen! Barn har løpt frem og tilbake forbi meg for å kjøpe sjokolade og kjeks og alt annet de sikkert ikke får spise til hverdags. De kommer fra fjærn og nær, gående, løpende, og på esel. Og etter at de har fått tak i det de ville ha så hopper de opp på eselet igjen, gjerne 3 på samme, og vugger nedover veien med verdens største smil, mens de gumler i seg søstsaker.

Jeg snek meg inn i butikken og fikk plutselig verdens største smil jeg også da jeg fant ut at de hadde tinywiny cadbury sjokolade! Jeg kjøpte 2 for 1,50kr, og snek meg raskt ut igjen mens nabokonene lo godt. Lørdagsgodt blir man aldri for gammel for!

Møte med familiene til de døde.

På vei ut av huset til ordføreren i Iraq Burin spurte han om vi ikke kunne være med og hilse på familiene til de to guttene som var døde. Det er sjelden noe man har lyst til å gjøre, men vi bestemte oss for at vi ville være med han. Å besøke familier og å ta seg tid til å høre på de er en av de viktigste arbeidsoppgavene vi har her nede. Å la folk få prate ut. Vi besøker gjerne de samme familiene en eller to ganger i uken hvis vi ser at det er behov for oppfølging.

Da vi nærmet oss huset ble jeg klar over klokkeslettet, 14.30. Sansynligheten for at mennene var ute i arbeid eller jobbet på jordet var ganske stor, og det viste seg å stemme. Det var bare moren, bestemoren og søstrene som var inne, noe som førte til at jeg ble ledet inn i huset, mens ordførerene og det andre team-medlemmet mitt fikk kaffe i hagen. Jeg ble vist til en stol i stuen ved siden av moren, og fikk en kopp kaffe og fiken i hånden. Alle var kledd i sort, untatt moren som hadde på seg en hvit kjole. De så slitne ut. Ansiktene klarte ikke å ta seg sammen for den nye fremmede som kom inn døren, og selv om de gjorde alt de kunne for at jeg skulle føle meg velkommen så følte jeg meg ekstremt utilpass. Ingen snakket engelsk. Etter noen få fraser og ord jeg klarte å stotre frem på arabisk ble det stille. På veggen hang det et bilde av gutten og moren pekte opp på det og smilte til meg, men før jeg rakk å smile tilbake brast hun i tårer. Søstrene, alle i alderen 9 til 24, så ned i bakken og noen tørket en tåre. I over en time satt vi sånn. Ingen sa noe, noen kom og ga meg mer kaffe, noen smilte forsiktig til meg. Jeg følte at jeg hadde brutt alle grenser for hva som er "normal folkeskikk", dette var veldig privat og jeg ba inni meg om at Rashid og de andre skulle komme inn og hente meg.

Tiden gikk og jeg satt og lurte på hva jeg kunne si eller hva jeg kunne gjøre. Jeg møtte blikkene deres innimellom, et lite smil, vi så ut i luften, og så drakk vi mer kaffe. Moren så på meg innimellom og sa noen få ord, så la hun hånden sin på min. Etterhvert følte jeg meg ikke så ubekvem lengre. Det var greit å sitte der uten å si så mye. Jentene begynte å gå frem og tilbake fra stuen, en av de, den eldste tror jeg, kom bort til meg og sa vennlig noe som jeg forstod måtte bety at hun ville vise meg broren sin. I det jeg reiste meg for å følge henne kom mennene bort til døren og sa de ville dra. Jeg lovet de at det skulle bare ta 1 min! De andre jentene fulgte med og vi gikk foran pcen på et av soverommene. De ville vise meg bilder av broren sin og puttet på et slideshow. Vi stod alle samlet og så på, og ansiktene rundt meg smilte. En vanlig tenåring som ler, spiller fotball, henger med venner... Til slutt blir det for mye for moren og hun detter sammen. Døtrene løper til og prøver å hjelpe henne. Stryker henne over ryggen, klemmer henne, ser opp på meg og sier "Sorry". Jeg blir først helt stiv, men så setter jeg meg ned med de. Etter besøk fra internasjonale organisasjoner, media og mye oppstyr roet seg for en uke siden, sitter fremdeles familiene tilbake og har mistet en sønn. Her sitter jeg blant jevngamle jenter som prøver å trøste moren sin og hjelpe familien sin. Mennene roper utenfor og jentene beklager igjen for det som har skjedd. Nå har jeg ikke lengre lyst til å gå, jeg har lyst til å være der sammen med de. De vil at jeg skal være igjen og spise med de, men jeg lover de at jeg kommer igjen i neste uke, da kan vi spise sammen.

Israelske militæret hevder de brukte gummikuler, mens leger ved Nablus sykehus mener at utgangssåret på den ene gutten og røntgenbilde på den andre viser at det var skutt med "virkelige" kuler. Bildene er ganske voldsomme så jeg vil ikke putte de opp her, men dere kan gå inn på disse linkene og se de. Er det noen som kan noe om dette (kuler, våpen osv) så er jeg veldig glad hvis noen har noen innspill.
http://www.palestinemonitor.org/spip/spip.php?article1309
http://theonlydemocracy.org/2010/03/two-youths-killed-by-israeli-military-warning-graphic-photos/

Tilbake i Iraq Burin

En og en halv uke etter at Mohammad og Osaid ble skutt i et sammenstøt mellom demonstranter og soldater i Iraq Burin, er jeg tilbake i landsbyen. Ordføreren har bedt oss på te og kaffe og ønsker å dele sine tanker og prate om det som skjedde. Jeg sitter i bilen til Rashid, ordføreren i vår landsby, og har skrevet ned masse tanker og ideer. Solen skinner og vi snirkler oss opp veien til huset hans. Jeg er positiv til møte og gleder meg til å diskutere hva vi kan gjøre sammen og hvordan vi kan hjelpe han.

Iraq Burin ligger i et pittoresk området med jorder og olivenlunder på nesten alle kanter.

Vi setter oss ned og høflighetsfrasene går på kryss og tvers, teen blir servert og de to ordførerene har mye å prate om så jeg sitter og ser meg rundt i rommet. Jeg skjønner ikke ordet av hva de sier, men jeg merker en frustrasjon og håpløset i stemmene deres. De oversetter litt innimellom og jeg forstår at de prater om de nye beskjedene de har fått om at det israelske militæret krever mer land. Det er ikke mye de kan gjøre med det, de må gi fra seg beiteområde og jordbruksmarker som allerede er kuttet ned med mer enn halvparten av det de startet med. En stund senere setter ordføreren seg nærmere meg og tar opp penn og papir. Han vil fortelle meg grunnen til at guttene demonstrerte.

I 1988 kom det israelske militæret og ønsket å ta over deler av landet som hørte til landsbyen, de ble sagt at det skulle være til militær bruk. Landsbyen var ikke glad for å gi fra seg landet, men gikk med på det. Året etter gir militæret landområdet til ideologiske sraelske bosettere som begynner å bygge ut området. Beboerne i Iraq Burin begynner med fredelige demonstrasjoner hver fredag inntil de får beskjed fra det israelske og palestinske distrikt kontoret om at hvis de stopper med det så skal de også få beholde resten av landet sitt. Dagen etter (lørdag), kommer de israelske bosetterne ned for å bade i brønnen deres og truer med jordbruksvåpen og ord. Den dagen blir demonstrasjonene åpnet igjen og begge sider blir mer agressive. Ordføreren forteller at de ikke klarer å sitte å se på at russere, amerikanere og andre nasjonaliteter flytter til Israel og ut på de okkuperte palestinske områdene for å hevde at det er sitt land. De ønsker å forsvare familiene sine, jordbrukslandet sitt og det som tidligere generasjoner har bygget opp.

Jeg merker håpet for å finne en handlingsplan forsvinner inni meg. Hva hadde jeg, mine venner og min familie gjort hvis noen fra et annet land hadde kommet med væpnede styrker og tatt over gaten min, området rundt, og bygget hus på alle topper rundt meg, og i tillegg badet i drikkevannet, angrepet venner og gjort alt i sin makt for å få meg til å flytte? Jeg vet ikke...

Vi snakker om de to guttene som døde. "De døde for sitt land, de kjempet for oss og det er vi stolte for", sier ordføreren, "men jeg skulle ønske de fremdeles levde, jeg var læreren deres i mange år og de var flotte gutter". Han har ingen håp for fremtiden, det har pågått for lenge til at han orker å bli skuffet igjen. I mellomtiden vil de fortsette demonstrasjonene hver lørdag.

Plakater av de to guttene som døde henger på veggene i landsbyen.

Jeg forlater huset hans og tankene mine surrer rundt i hodet. Genevkonvensjonen, krigens folkerett... De kaller ikke dette for krig, men jeg kan ikke se annet enn at det finnes soldater på begge sider som prøver å beskytte sitt folk og sitt land. De som dør i kamp blir hedret og kalt helter, det kommer bare an på hvilke side du ser det fra, "one man's freedomfighter is another man's terrorist". Men er en stein og en M-16 eller Tavor Aussalt Rifle likeverdige våpen?

Sliten...

Jeg er sliten i dag. Har så mye jeg vil skrive, men klarer ikke å sortere tankene. Det er mye som skjer hele tiden, og nye møter med mennesker og skjebner. Jeg skulle ønske det var mer jeg kunne gjøre for de, det eneste jeg kan gjøre for nå er å høre på de og fortelle om de. Det er ikke svart og hvitt, og folk som kommer ned hit med en klar mening om hva som skjer tror jeg vil bli skuffet. Det er mange som lider på begge sider her.

Nå vil jeg prøve å legge meg, trenger litt søvn så jeg kan fortsette videre. I morgen vil jeg fortelle dere litt mer om alt som har skjedd de siste dagene. Og så skal jeg spise en liten kindersjokolade til frokost for å få en riktig god start på dagen, god natt alle sammen:-)