Møte med familiene til de døde.

På vei ut av huset til ordføreren i Iraq Burin spurte han om vi ikke kunne være med og hilse på familiene til de to guttene som var døde. Det er sjelden noe man har lyst til å gjøre, men vi bestemte oss for at vi ville være med han. Å besøke familier og å ta seg tid til å høre på de er en av de viktigste arbeidsoppgavene vi har her nede. Å la folk få prate ut. Vi besøker gjerne de samme familiene en eller to ganger i uken hvis vi ser at det er behov for oppfølging.

Da vi nærmet oss huset ble jeg klar over klokkeslettet, 14.30. Sansynligheten for at mennene var ute i arbeid eller jobbet på jordet var ganske stor, og det viste seg å stemme. Det var bare moren, bestemoren og søstrene som var inne, noe som førte til at jeg ble ledet inn i huset, mens ordførerene og det andre team-medlemmet mitt fikk kaffe i hagen. Jeg ble vist til en stol i stuen ved siden av moren, og fikk en kopp kaffe og fiken i hånden. Alle var kledd i sort, untatt moren som hadde på seg en hvit kjole. De så slitne ut. Ansiktene klarte ikke å ta seg sammen for den nye fremmede som kom inn døren, og selv om de gjorde alt de kunne for at jeg skulle føle meg velkommen så følte jeg meg ekstremt utilpass. Ingen snakket engelsk. Etter noen få fraser og ord jeg klarte å stotre frem på arabisk ble det stille. På veggen hang det et bilde av gutten og moren pekte opp på det og smilte til meg, men før jeg rakk å smile tilbake brast hun i tårer. Søstrene, alle i alderen 9 til 24, så ned i bakken og noen tørket en tåre. I over en time satt vi sånn. Ingen sa noe, noen kom og ga meg mer kaffe, noen smilte forsiktig til meg. Jeg følte at jeg hadde brutt alle grenser for hva som er "normal folkeskikk", dette var veldig privat og jeg ba inni meg om at Rashid og de andre skulle komme inn og hente meg.

Tiden gikk og jeg satt og lurte på hva jeg kunne si eller hva jeg kunne gjøre. Jeg møtte blikkene deres innimellom, et lite smil, vi så ut i luften, og så drakk vi mer kaffe. Moren så på meg innimellom og sa noen få ord, så la hun hånden sin på min. Etterhvert følte jeg meg ikke så ubekvem lengre. Det var greit å sitte der uten å si så mye. Jentene begynte å gå frem og tilbake fra stuen, en av de, den eldste tror jeg, kom bort til meg og sa vennlig noe som jeg forstod måtte bety at hun ville vise meg broren sin. I det jeg reiste meg for å følge henne kom mennene bort til døren og sa de ville dra. Jeg lovet de at det skulle bare ta 1 min! De andre jentene fulgte med og vi gikk foran pcen på et av soverommene. De ville vise meg bilder av broren sin og puttet på et slideshow. Vi stod alle samlet og så på, og ansiktene rundt meg smilte. En vanlig tenåring som ler, spiller fotball, henger med venner... Til slutt blir det for mye for moren og hun detter sammen. Døtrene løper til og prøver å hjelpe henne. Stryker henne over ryggen, klemmer henne, ser opp på meg og sier "Sorry". Jeg blir først helt stiv, men så setter jeg meg ned med de. Etter besøk fra internasjonale organisasjoner, media og mye oppstyr roet seg for en uke siden, sitter fremdeles familiene tilbake og har mistet en sønn. Her sitter jeg blant jevngamle jenter som prøver å trøste moren sin og hjelpe familien sin. Mennene roper utenfor og jentene beklager igjen for det som har skjedd. Nå har jeg ikke lengre lyst til å gå, jeg har lyst til å være der sammen med de. De vil at jeg skal være igjen og spise med de, men jeg lover de at jeg kommer igjen i neste uke, da kan vi spise sammen.

Israelske militæret hevder de brukte gummikuler, mens leger ved Nablus sykehus mener at utgangssåret på den ene gutten og røntgenbilde på den andre viser at det var skutt med "virkelige" kuler. Bildene er ganske voldsomme så jeg vil ikke putte de opp her, men dere kan gå inn på disse linkene og se de. Er det noen som kan noe om dette (kuler, våpen osv) så er jeg veldig glad hvis noen har noen innspill.
http://www.palestinemonitor.org/spip/spip.php?article1309
http://theonlydemocracy.org/2010/03/two-youths-killed-by-israeli-military-warning-graphic-photos/