Brød, sandstorm og såpeopera

Søndag var den første dagen jeg har vært alene siden jeg dro hjemmefra. Jeg virkelig gledet meg og så frem til en dag jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Vel, dager blir ikke alltid som du planlegger. Jeg våknet opp, fikk en skyllebøtte for at jeg ikke hadde kjøpt brød (jeg hadde satt meg ned, skrevet handleliste og spurt alle hva jeg manglet, evt hva de hadde lyst på - ingen nevnte brød. Derfor, ingen brød i Siljes handleposer). Jeg gikk opp og ned, og opp og ned i landsbyen i håp om at noen ville gi meg brød (brød er hellig, du kan ikke spørre om brød, men veldig ofte kommer de med rykende ferske brød til oss hvis de ser oss om morgenen), men de så tydeligvis ikke hvor sårt jeg trengte brød.

Deretter dro folk til alle kanter og jeg satt igjen...uten frokost, masse oppvask (alle hadde prøvd å lage noe ut i fra det vi hadde i kjøleskapet; pannekaker, salater, gryteretter osv.), og en beskjed om at jeg måtte defroste fryseren (som endte katastrofalt, men det er en helt annen historie). Ikke en god start på dagen!

Så var det tid for morgenrunden. "Hm....ingen mennesker ute, lurer meg på hvorfor!?". Vel, de hadde tydeligvis sett sandstormen komme. Det hadde ikke jeg. Etter å ha tygget sand og gått vannrett i 4 km, var jeg tilbake og så at den hvite vasken jeg hadde hengt ut til tørk ikke så så hvit ut lengre.

Strømmen gikk. Internett gikk av og på. Mat? Vel...

Så var det tid for en ny gå-runde. Jeg kom ut døren og ble møtt av en vegg med sand, motivasjonen sank lengre og lengre ned, men så ser jeg nabokonen titte ut fra døren og rope på meg. Kaffe? Kan jeg ikke komme å drikke litt kaffe med de? Etter en rask debatt i hodet mitt bestemmer jeg meg for å takke ja til kaffen, det kan da ikke være mange bosettere som vandrer rundt i dette været! De neste timene satt jeg foran en tv og så på egyptiske og syriske såpeoperaer mens jeg drakk nylagd kaffe med kardemomme og sukker i. Vi sa ikke et ord til hverandre, men det var ikke flaut eller rart.

Det var det som skulle til for at dagen min ble bra igjen. 3 skjønne damer som hadde lyst til å tilbringe søndagen sin med meg, i stillhet foran tv'en. Dagen min hadde ikke akkurat blitt som planlagt, men jeg følte meg plutselig som en del av landsbyen. Takk, naboer. Shukran.