Bosettere angrep landsbyen vår i dag.

Telefonen ringte, "Where are you???", spurte Rashed. "I'm...I'm in Nablus...", og i det jeg sa det skjønte jeg at noe var galt. En stor gruppe bosettere hadde trengt seg inn i landsbyen og "herjet rundt" som en av team-medlemmene mine sa. Jeg var midt inni gamlebyen i Nablus; lukter, farger, dyr, mennesker...overalt! Solen stekte, de smale gatene føltes enda trangere enn de var og jeg kjente at jeg var altfor langt borte fra Yanoun.

Jeg hadde akkurat kommet ned fra en voldelig demonstrasjon i Iraq Burin og var ganske frustrert over noen internasjonale fra en solidaritetsorganisasjon som jeg syntes gjorde det absolutt motsatte av å roe ned situasjonen. Det føltes som om de jaktet på action og motarbeidet alt det vi har prøvd å bygge opp der. Så skulle jeg vise en delegasjon av kjente og ukjente rundt i Nablus, og løp på kryss og tvers av byen for å hente og bringe folk (dette er også en av arbeidsoppgavene mine). Telefonene ringte i ett sett om hendelsen i Yanoun og jeg merket at pulsen økte og magen strammet seg, nå måtte jeg holde roen. En av team-medlemmene mine ble truffet av steiner de kastet. De to som var igjen i Yanoun avgjorde at vi to som var i byen skulle gjøre oss ferdige og så komme hjem, de skulle holde oss oppdatert. Men ingen, verken jeg eller gjestene klarte å slappe av med det.

Jeg ringte sjåføren vår og etter en lang time var han endelig der. Køene ved kontrollpostene virket uendelig lange, men til slutt var vi tilbake i landsbyen. Rashed var helt forandret, ikke et ord, ikke et smil, han var en annen mann enn den vi spiste middag med her om dagen. Ikke bare hadde bosetterne gått rundt blant husene, noen med våpen, noen uten...men de hadde også badet i drikkevannet vårt. I drikkevannet som går i rør opp til hvert eneste hus her!

De hadde oppført seg svært truende, både verbalt og fysisk. En klar beskjed de gjentok flere ganger var, "Vi kommer tilbake, vær obs, vi kommer tilbake!".

Dette er ikke en dagligdags ting her. Det hender absolutt at det kommer et par stykker ned, eller at de prøver seg på å gå ned i brønnen, men et så stort antall unge menn og faktisk bading i vannet, det skjer ikke ofte. Vann er en mangelvare her og veldig dyrebart.

Det har ikke vært en god kveld. Ikke bare føler vi at vi har sviktet Rashed og landsbyen, (selv om planen for dagen var godkjent av kontoret så er det definitivt ting vi kunne gjort anerledes), men vi føler oss litt rådville.

Hver gang vi hører en bil eller hører hundene bjeffe mer enn normalt, spretter vi opp til vinduet eller ut av huset. Jeg har tilslutt besluttet å sove med joggebuksen på så jeg slipper å skifte hver gang jeg må ut. Det er lys i hvert hus, ingen klarer å sove, men vi vet ikke om de kommer i natt. Kanskje de ikke kommer igjen før neste lørdag, men det er en sjanse for at de kommer før og da vil vi være til stedet og være klare.