Tilbake i Iraq Burin

En og en halv uke etter at Mohammad og Osaid ble skutt i et sammenstøt mellom demonstranter og soldater i Iraq Burin, er jeg tilbake i landsbyen. Ordføreren har bedt oss på te og kaffe og ønsker å dele sine tanker og prate om det som skjedde. Jeg sitter i bilen til Rashid, ordføreren i vår landsby, og har skrevet ned masse tanker og ideer. Solen skinner og vi snirkler oss opp veien til huset hans. Jeg er positiv til møte og gleder meg til å diskutere hva vi kan gjøre sammen og hvordan vi kan hjelpe han.

Iraq Burin ligger i et pittoresk området med jorder og olivenlunder på nesten alle kanter.

Vi setter oss ned og høflighetsfrasene går på kryss og tvers, teen blir servert og de to ordførerene har mye å prate om så jeg sitter og ser meg rundt i rommet. Jeg skjønner ikke ordet av hva de sier, men jeg merker en frustrasjon og håpløset i stemmene deres. De oversetter litt innimellom og jeg forstår at de prater om de nye beskjedene de har fått om at det israelske militæret krever mer land. Det er ikke mye de kan gjøre med det, de må gi fra seg beiteområde og jordbruksmarker som allerede er kuttet ned med mer enn halvparten av det de startet med. En stund senere setter ordføreren seg nærmere meg og tar opp penn og papir. Han vil fortelle meg grunnen til at guttene demonstrerte.

I 1988 kom det israelske militæret og ønsket å ta over deler av landet som hørte til landsbyen, de ble sagt at det skulle være til militær bruk. Landsbyen var ikke glad for å gi fra seg landet, men gikk med på det. Året etter gir militæret landområdet til ideologiske sraelske bosettere som begynner å bygge ut området. Beboerne i Iraq Burin begynner med fredelige demonstrasjoner hver fredag inntil de får beskjed fra det israelske og palestinske distrikt kontoret om at hvis de stopper med det så skal de også få beholde resten av landet sitt. Dagen etter (lørdag), kommer de israelske bosetterne ned for å bade i brønnen deres og truer med jordbruksvåpen og ord. Den dagen blir demonstrasjonene åpnet igjen og begge sider blir mer agressive. Ordføreren forteller at de ikke klarer å sitte å se på at russere, amerikanere og andre nasjonaliteter flytter til Israel og ut på de okkuperte palestinske områdene for å hevde at det er sitt land. De ønsker å forsvare familiene sine, jordbrukslandet sitt og det som tidligere generasjoner har bygget opp.

Jeg merker håpet for å finne en handlingsplan forsvinner inni meg. Hva hadde jeg, mine venner og min familie gjort hvis noen fra et annet land hadde kommet med væpnede styrker og tatt over gaten min, området rundt, og bygget hus på alle topper rundt meg, og i tillegg badet i drikkevannet, angrepet venner og gjort alt i sin makt for å få meg til å flytte? Jeg vet ikke...

Vi snakker om de to guttene som døde. "De døde for sitt land, de kjempet for oss og det er vi stolte for", sier ordføreren, "men jeg skulle ønske de fremdeles levde, jeg var læreren deres i mange år og de var flotte gutter". Han har ingen håp for fremtiden, det har pågått for lenge til at han orker å bli skuffet igjen. I mellomtiden vil de fortsette demonstrasjonene hver lørdag.

Plakater av de to guttene som døde henger på veggene i landsbyen.

Jeg forlater huset hans og tankene mine surrer rundt i hodet. Genevkonvensjonen, krigens folkerett... De kaller ikke dette for krig, men jeg kan ikke se annet enn at det finnes soldater på begge sider som prøver å beskytte sitt folk og sitt land. De som dør i kamp blir hedret og kalt helter, det kommer bare an på hvilke side du ser det fra, "one man's freedomfighter is another man's terrorist". Men er en stein og en M-16 eller Tavor Aussalt Rifle likeverdige våpen?