Besøk

Jeg får øye på militæret langt der nede...henter telefonen, ringer Rashed, roper på teamet mitt, tar frem kameraet og gjør meg klar. Rashed sender barna inn og gir beskjed til resten av landsbyen.

Tar noen bilder, legger vekk kameraet igjen (ingen vits i å provosere), og går for å møte bilen .Landsbylivet har stoppet opp, alle holder seg i ro og følger bilen fra avstand. Den kjører gjennom landsbyen, sakte, og stopper innimellom. Vi kan ikke se hvem som sitter der inne eller hva de gjør før vi kommer helt nærme de. Jeg vinker og nikker høflig, én nikker tilbake og jeg er ikke sikker på hvem som stirrer mest, de eller vi i landsbyen.

Så kjører de tilbake nedover veien, farten øker og plutselig er de ute av synet. Mennene går tilbake i arbeid, barna titter ut av husene igjen, og jeg setter meg tilbake i stolen med boken min. Landsbylivet fortsetter.

Vi har hatt mange bosetterbiler kjørende rundt her de siste dagene, både på dagtid og kveldstid...noen ganger også på natten. Derfor sitter vi mye ute om dagen og spretter opp hver gang vi hører noen biler som ikke høres kjent ut. Vi er veldig forsiktige med bosetterbiler, derfor har vi svært få og dårlige bilder av de. Vi har fått klar melding fra kontoret om at vi ikke må provosere. Og det er nettopp derfor de kjører rundt her, de ønsker å bli provosert.