Tel Aviv var helt utrolig. Hadde jeg kun vært der så hadde jeg elsket byen! Men da jeg steg ut av bussen etter tre timer på reise, vel vitende om at turen kun hadde tatt eb time hvis det ikke hadde vært for muren, kontrollposter osv, så ble jeg sjokkert. At man kan leve så forskjellige liv kun én time unna hverandre, det er helt utrolig! Jeg har sett kontraster og fattig/rik områder før, men dette var som om man hadde reist 5 timer med fly og kommet på et annet kontinent!
Folk var kjempe hyggelige og jeg nøt både litt shopping og strandliv, -det var godt å komme bort litt. Men det var hele tiden med en liten bismak. Jeg satt på balkongen og så utover havet og solnedgangen mens militære fly og helikoptre inntok landingsposisjon og siktet seg inn på basen som ligger litt nord for byen. Og i det jeg gikk inn på et handlesenter i håp om å finne fred og ro (ja, ja, vi har alle våre greier), stod det to soldater med våpen bak meg i rulletrappen opp, tre kom på vei ned, og på resten av senteret krydde det av jenter og gutter rundt 20-25 som gikk i uniform. Noen hadde matchende vesker og solbriller, noen hadde øredobber og sminke som passet til, mens andre hadde en laidback stil med t-skjorte under og busken hengende litt nedpå. Det virket helt normalt.
Så som dere skjønner, jeg slet litt med å forstå hvordan dette kan foregå. Hvordan livene til menneskene på begge sider kan fortsette slik som dette. Jeg klarer fremdeles ikke å sette ord på det og vet ikke helt om jeg kommer til å bli noe klokere på dette. Men én ting fikk jeg vite. Da jeg til slutt klarte å bestemme meg for å si sannheten hvis folk spurte hva jeg gjorde her, så fikk jeg utelukkende positiv tilbakemelding. Noen mer positive enn andre, men alle ønsket fred og alle mente at det var på tide å gi palestina fri adgang til det okkuperte området. Det er da i det minste noe, en liten, felles platform som kan starte å bygge dialog og samtale på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar