Flower girls

Nå trenger vi en happy-story, gjør vi ikke!? Det har vært mange alvorlige hendelser i det siste, men det begynner på en måte å bli vanlig og det føles som om vi/de lever et ganske normalt liv her nede midt oppi alt sammen. Tror det er viktig å klype seg litt i armen og ikke "normalisere" det for mye, ikke godta det hvertfall.

Her om dagen var jeg på besøk hos en dame som bor i en landsby, Khirbet Tana, hvor alle husene har blitt jevnet med jorden av militæret 3 ganger. Altså, de ble ødelagt, landsbyen bygget de opp igjen, de ble ødelagt, landsbyen bygget de opp igjen, og de ble ødelagt igjen. Men, nå var det en glad-historie vi skulle holde oss til.

Damen på bilde er en av de vi besøker jevnlig. Hun lyste opp da hun så oss, pekte på meg og sa "jamila, - beautiful, beautiful". Smigret og rødmende, svarte jeg "Shukran", mens jeg hørte ordføreren, sjåføren vår, og resten av teamet humre av latter. Så løp hun rett til skapet sitt, fant frem en blomstrete kjole og ba mennene gå ut, her skulle det prøves! Det viser seg at denne damen syr klær. Dermed endte jeg opp i et tradisjonelt, palestinsk antrekk for beduiner og landsbyer nærmere Jordan-dalen. Ikke nok med det, men da vi hørte at den eneste symaskinen i landsbyen ble ødelagt under hus-ødeleggelsene ble vi nesten glade. Én symaskin!? Det kan vi jo ordne. Endelig, noe konkret vi kan fikse! Og da hun hørte det, ble hun så glad at tårene trillet og jeg skulle få kjole, og vi ble invitert til bryllupet til sønnen hennes og alt.

Så, noen ganger skal det ikke så mye til. Man prøver så godt man kan å leve normalt under unormale omstendigheter. Klær må man ha, og det skader ikke om det er noen blomster med glitter på!