Portforbud

Det siste dere hørte fra meg var at jeg skulle opp til Iraq Burin før jeg skulle ta meg et par dager fri.
Dere som har fulgt meg en stund har hørt meg nevne denne landsbyen før og jeg har etterhvert blitt ganske engasjert i arbeidet med den og de unge som bor der. Første jobbe-dagen min her nede var i denne landsbyen da de to guttene ble drept, og siden da har landsbyen og folkene der blitt en av mine hovedarbeidsoppgaver. Dessverre har det vært en vanskelig landsby å jobbe med og det går diverse rykter rundt om den. Jeg kan ikke gå for mye inn på dette, men det er noe som ikke helt stemmer og internasjonale, inkludert meg, har fått advarsler om å fortsette å jobbe der.

De internasjonale organisasjonene i området er alle enige i at noe bør gjøres, men jeg tror alle er usikre på hva og hvordan, og av en eller annen grunn er denne landsbyen litt spesiell og får ikke oppmerksomhet fra verken media eller hovedkontorene i Jerusalem. De føler seg alene og glemt.

Så, jeg og en kollega satt i bilen på vei opp dit og diskuterte hva vi skulle gjøre når vi kom frem. Jeg gledet meg til å besøke familiene jeg ikke hadde sett på en stund og skulle for en gangs skyld delta på den ukentlige demonstrasjonen. Vanligvis gjør jeg ikke det, men nå skulle jeg dokumentere og innhente noen opplysninger før et møte med UNOCHA og hovedkontoret til EAPPI senere i uken.

I det vi runder den siste svingen ned for å ta fatt på veien opp til landsbyen blir vi møtt av soldater. Flere militære kjøretøy står beredt og noen stenger veien opp. Tre soldater kommer mot oss og vifter med våpnene. Fort, jeg går gjennom historien og planen vår høyt og kollegaen min samtykker. Det er best at vi begge har en klar og konsis forklaring på hvorfor vi er der så vi ikke roter oss inn i et virvar med forklaringer og misforståelser.

Det hjelper ikke. Vi kommer ikke gjennom. En soldat står der med passene våre og telefonen, en annen sjekker kameraene våre, og en tredje soldat stiller spørsmålene. Vi kommer oss ganske greit igjennom spørsmålene, men kameraene, hjemlandene og vestene viser at vi ikke er her på måfå. Begge parter spiller litt dumme, og samtalen dras ut i småprat, mens vi prøver forskjellige tilnærminger. Det eneste de kan si er at det er lagt et portfobud på 24 timer og at vi må snu. Det er kommando fra øvre hold og det er ikke noe de kan gjøre med det. Jeg ser militære biler patruljerer landsbyen der oppe, men jeg kan ikke se hovedgatene og lurer på hvordan det går med familiene som sitter der inne. Vi spør om vi ikke kan legge igjen alle tingene våre i bilen og gå opp til fots!? Nei. Hva skjer inni landsbyen? Vet ikke. Hvorfor er det lagt portforbud? Vet ikke. Vi smiler og smisker profesjonelt, men nei. Nei, nei, nei. Vi får ikke vite noe og vi får ikke komme inn.

Passene våre kommer tilbake og vi snur. 200 meter senere stopper vi. Jeg må ringe kontaktene mine. I 10 minutter står vi der, jeg på den ene siden og de på den andre. Det går bra, ingen er skadet eller arrestert, men ingen får komme ut eller inn. Det er en rar følelse det der. Å stå på den ene siden av en mur av soldater og militære og snakke med de på den andre siden.

Det er tredje lørdagen det skjer og UNOCHA og de på hovedkontoret vårt begynner å bli litt bekymret.

Jeg kom ned til Jerusalem og kjente at jeg trengte en pause. Jeg trengte å sette meg ned på en cafe uten å se sivile israelere med våpen, gå ned en gate uten å se religiøse merker (på begge sider) og jeg følte meg plutselig veldig innestengt. Så jeg dro til Tel Aviv. Jeg satt meg på en buss og en time senere så jeg utover middelhavet. Ingen portforbud for meg.